Vi delte et ønske om et liv sammen. Nå fordeler vi pappesker. Et hjem skal bli til to flyttelass.
Vi deler på ting. Noe til deg, og noe til meg. Grill, piano, utemøbler og juletrefot. Spisebordet med plass til storfamilien. Boden er full av begges historier. Det er vondt å fordele. Hvem trenger hva nå?
Vi deler på skuffelsen. Det var ikke dette vi trodde skulle skje. Vi møtte hverandre. Ble et par, skapte en familie. Fine unger, så mye på plass. Vi skulle fikse dette sammen.
Et sted skjedde det likevel umerkelig. Hverdagen ble forandret, sommer ble til vinter. Vi lette etter varmen, men avstanden var for blitt stor. Hvor lenge skal en fryse sammen?
Vi deler en smerte. Følelsen av å være de som ikke fikk det til. Spørsmål vi ikke har gode svar på. De vanskelige ordene som nå er sagt. Til barn, foreldre, venner. De som også rammes av våre valg. Hvordan forklare det mest mulig skånsomt når det er kaos innvendig?
Vi deler samme fokus nå. Barna er det viktigste. Vi er stolte foreldre sammen, det forsvinner aldri. De skal ha det bra selv om vi forandrer hverdagen nå. Det er vår ute, lyset er på vei tilbake.
Vi håper på noe. At kjærester som ikke får det til, kan bli noe annet. Hverandres gode venner. Fortsatt kjærlighet – bare på en ny måte. Herfra og fremover.
«Vi lette etter varmen, men avstanden var for blitt stor. Hvor lenge skal en fryse sammen?»
