Hverdagsmennesker

There are years that ask questions

& years that answer 

***

Disse ordene, skrevet av forfatteren Zora Neale Hurston hadde jeg som åpningssitat i boken min, Ekte Hverdag da den ble utgitt i 2016.

Jeg ble grepet av det hun skrev, og jeg ønsket å lete etter svar på noe av det som jeg selv grublet over i mitt eget liv. Hvordan kan en egentlig skape en litt bedre hverdag? Jakten på hverdagslykke ble til et hverdagsprosjekt, og prosjektet ble til boken som fikk undertittelen «12 steg til et litt bedre liv»

Å skrive en bok er som et intens kjærlighetsforhold. Manus er i fokus hele tiden, og alt handler om å levere noe som blir bra. Liker du det jeg skriver? Eller egentlig handler det om det viktigste spørsmålet; liker du den jeg er?

Jeg lærte mye om hverdager gjennom å skrive bok, men jeg ble ingen ekspert. For hvem er egentlig ekspert på livet? Noen måneder etter at boken kom ut, gjennomgikk jeg et samlivsbrudd. Mitt andre brudd med barn involvert. Jeg har ikke akkurat følt meg som en som fikser hverdagen spesielt bra. Forfatteren som ikke følger rådene i egne bøker. Familieterapeuten som selv er elendig på forhold. Hverdagseksperten som skaper grå dager, for seg selv og andre. Det er lett å finne god anledning til å kritisere seg selv i slike faser av livet.

Denne bloggen ble etablert for noen år siden. I perioder har jeg skrevet ofte, mens andre perioder har vært tause. Det har rett og slett vært vanskelig å skrive. I sommer har jeg hatt god tid til å tenke, og jeg vurderte lenge å legge ned bloggen slik at jeg slapp å føle på at den aldri ble oppdatert. Men så har det de siste ukene vokst frem et par viktige erkjennelser:

1) Det er viktig for meg å skrive.

2) Det er viktig for meg å skrive om den helt vanlige hverdagen.

Jeg er ikke noe glansbilde. Jeg er ingen ekspertkommentator. Jeg er Sølvi, 45 år, full av skrubbsår, stahet og skriveglede. Nettopp derfor skal jeg denne høsten være mer aktiv her på bloggen.

Jeg får ofte tilbakemeldinger fra dere lesere. Dere forteller at det jeg skriver om vanskelige og såre tema også gir gjenklang i deres eget liv. Dere har selv kjent på mange av de samme følelsene. Det inspirerer meg.

Jeg lover deg ingen resept. Det blir flere spørsmål enn svar. Mer tvil enn tro. Mer uro enn ro. Akkurat sånn som det helt vanlige livet er.

Hilsen fra Sølvi

 

Herfra og fremover

Vi delte et ønske om et liv sammen. Nå fordeler vi pappesker. Et hjem skal bli til to flyttelass.

Vi deler på ting. Noe til deg, og noe til meg. Grill, piano, utemøbler og juletrefot. Spisebordet med plass til storfamilien. Boden er full av begges historier. Det er vondt å fordele. Hvem trenger hva nå?

Vi deler på skuffelsen. Det var ikke dette vi trodde skulle skje. Vi møtte hverandre. Ble et par, skapte en familie. Fine unger, så mye på plass. Vi skulle fikse dette sammen.

Et sted skjedde det likevel umerkelig. Hverdagen ble forandret, sommer ble til vinter. Vi lette etter varmen, men avstanden var for blitt stor. Hvor lenge skal en fryse sammen?

Foto: Clarita/Morguefile

Vi deler en smerte. Følelsen av å være de som ikke fikk det til. Spørsmål vi ikke har gode svar på. De vanskelige ordene som nå er sagt. Til barn, foreldre, venner. De som også rammes av våre valg. Hvordan forklare det mest mulig skånsomt når det er kaos innvendig?

Vi deler samme fokus nå. Barna er det viktigste. Vi er stolte foreldre sammen, det forsvinner aldri. De skal ha det bra selv om vi forandrer hverdagen nå. Det er vår ute, lyset er på vei tilbake.

Vi håper på noe. At kjærester som ikke får det til, kan bli noe annet. Hverandres gode venner. Fortsatt kjærlighet – bare på en ny måte. Herfra og fremover.

«Vi lette etter varmen, men avstanden var for blitt stor. Hvor lenge skal en fryse sammen?»

Minutter

Du sto opp, og visste at dagen var travel. Kjøring hit og dit. Handlelister, aktiviteter. En klokke som gikk så veldig fort. Forventninger fra de andre. Se meg. Gi meg bekreftelser, vær her.

Du gir alt du har. Det er deg. Du som gjør så godt du kan. Hele tiden. Du som forsøker å være der for alle andre, men som ofte glemmer deg selv. Du har ikke tid, sier du. Hverdagen går så fort.

Du hadde dårlig samvittighet da du dro ut. Vekk fra de andre. Du tok på deg joggesko. Øreplugger for å høre en sang som du aldri får hørt hjemme. Den som bare du liker. Ut av huset, noen minutter bare for deg selv.

Du hadde mange gode grunner for å la være. Ungene kranglet, tiden var knapp. Været var overskyet. Du hadde ikke tid til så mye mer enn en rask gåtur. Kanskje ikke bra nok som en treningsøkt. Sikkert ikke spennende nok.

Likevel tilstrekkelig. Du rakk å tenke noen klare tanker. Du fant hvilepuls og smilet igjen. Du fikk akkurat passe tid til å få med deg frisk luft, hvitveisen som blomstrer. Bjørka som springer ut.

Du gikk langt nok til å savne kranglefantene du hadde hjemme.  Kort nok til å forstå at slike minutter har du alltid tid til. Hver eneste hverdag.

**

PÅ STIEN EN MORGEN

Det knaser sprøtt i kongler under støvlene mine,
jeg går her halvt fraværende
med hodet fullt av blå lang-tanker
mens alt er hverdag
og ting av fortrolighet rundt meg.
Ei barnål i ene sokken min
vekker meg med et iltert stikk
– Dette er livet ditt! Her går du
midt i det,
– så lev for pokker,
plukk de gylne solsekundene
opp i den slitte gamle neverskrukka,
hjertet ditt.

Jeg stanser,
står fortumlet på stien
og snyter meg i en flik av morgenrøden

Hans Børli (Etterlatte dikt, Aschehoug 1991)

FullSizeRender (004)