Den tunge skolesekken

Du husker vel også din første skoledag? Min var på åttitallet. Jeg hadde brun bukse, hvit bluse og en temmelig kort pannelugg. Sekken var ny, alt var på plass. Jeg gledet meg. Jeg gruet meg. Skolegården var så diger, jeg var så liten. Heldigvis var mamma og pappa rett i nærheten.

Skolestart er for de aller fleste barn synonymt med spenning og positiv forventning. Endelig er dagen her, og skolesekken skal fylles opp. Men noen barn har litt for mye spenning i kroppen og litt for tung bør å bære. De har opplevd samlivsbrudd og har foreldre som ikke samarbeider. Hvordan blir det da å starte på skolen?

Det kan være vanskelig å prestere på jobb når forholdet rakner. Noen blir sykemeldte når det er som vondest, det private dramaet er for mye å håndtere. Barna våre er på skolen, uansett stemming hjemme. Men det er vanskelig å være engasjert elev når det er kaos innvendig.

Konflikt på hjemmebane gjør at skolehverdagen blir for komplisert for mange små, og skaper derfor et dårlig utgangspunkt for læring, utvikling og trivsel på skolen.

Foto: Sølvi Foss

«Barna våre er på skolen, uansett stemming hjemme. Men det er vanskelig å være engasjert elev når det er kaos innvendig»

Bruddet
Kjærlighetsforholdet er historie, en ny hverdag skal etableres. Foreldre er stort sett løsningsorienterte og opptatt av at de i fellesskap skal verne barna etter bruddet. Et samlivsbrudd er en sorgprosess, en emosjonell berg- og dalbane. Det er vondt. Det er uvirkelig. De voksne deler ikke lenger de samme planer, drømmer eller mål. Dessverre glemmer noen voksne at de likevel har et felles viktig prosjekt; barnet.

Det er første skoledag og snart skal navnet hans leses opp for aller første gang. Det er trygt å være i nærheten av mamma og pappa. Det kiler i magen, det var vanskelig å sove i natt. Men hvem skal han egentlig holde i hånden? Foreldrene står i nærheten av hverandre, men han merker likevel avstand. De snakker varmt med andre, men ikke med hverandre. Han hører kulden i stemmen når pappa snakker om «henne». Hun som er den beste mammaen som han vet om.

Den nye hverdagen
De voksne er ikke lenger et par. I tillegg til sorgen, savnet og bitterheten er det så mye praktisk som skal fikses når eleven skal ha to hjem.

Vi oppdager at det blir mer komplisert å ha kontroll på innholdet i sekken eller ukeplaner. Hva er egentlig lekse denne uken? Det er fort gjort å bli irriterte på hverandre og på barnet når viktige ting glipper. Mange små tar derfor et ekstra ansvar for å forsøke å gjenvinne kontroll. Er gymbagen på plass i riktig hus? Hvor er matboksen? Har mamma fått lappen om skoletur, eller henger den på kjøleskapet hos pappa? Vet begge voksne om foreldremøtet neste uke?

Det er vårt ansvar å unngå at ungene våre ender opp som familien sendebud etter et brudd. For å få en skolehverdag til å fungere må de voksne derfor snakke sammen, og samarbeide med skolen for å lette hverdagen. Ta en telefon når noe er uklart, legg godviljen til for å holde hverandre oppdatert.

Foto: Morguefile.com

Det er jo bare ting
Hun gleder seg til å vise frem den nye jakka. Den som hun kjøpte sammen med mamma. Men det er søndag, og i morgen skal hun til pappa. Mamma sier at det ikke er lurt at hun tar med seg den dyre jakka når hun skal til han, for alt blir jo bare borte hos den rotekoppen. En pappa sier at sykkelen som han har kjøpt ikke skal brukes når barnet er hos mamma – den har nemlig han betalt. Tenåringen får kjeft når laderen til mobiltelefonen ikke blir med hjem og voksne diskuterer hvem som egentlig handler mest.

Det er jo bare ting. Likevel krangler de voksne. Hvem har kjøpt hva, og hvem er det egentlig som bruker mest penger? Barn bør få disponere sine eiendeler, uavhengig av om de er hos mamma eller pappa. Klær og ting er viktig for å skape identitet og trygghet for skolebarn, og de er jo ikke opptatt av hvem som handlet hva. Ja, det er mye å holde styr på. Men vi voksne må tåle at det som tilhører barna flyter fritt, og det må gjøres en ekstra innsats for å frakte eiendeler skånsomt mellom to hjem. Vi er jo fortsatt foreldre til den samme fine ungen, så hva gjør en kjøretur fra eller til?

En god skolestart ønskes til små og store
Skolen har lagt opp til et utstrakt samarbeid mellom hjem og skole. Heldigvis. Voksne må klare å delta på foreldresamtaler sammen, og vi skal være stolte tilhørere i salen når det er skoleavslutning eller andre arrangementer. På slike dager må vi unngå at barnet har «vondt i magen» når foreldre er i samme rom. Bruddet skal ikke få lov til å være i sentrum på bekostning av barnet. Sitt sammen, vær hyggelige mot hverandre. Skap god stemming!

Foto: Sølvi Foss

 Én elev, én skole og to hjem. Det handler ofte om å få dette til å gli best mulig. Et foreldresamarbeid trenger ikke å være perfekt, men det skal være så bra at barna får gode læringsvilkår. Voksne som skal gå fra hverandre bør orientere skolen, slik at lærere og andre ressurspersoner kan være en støtte i den nye hverdagen.

Det var nok ikke dette dere planla da dere en gang skulle bli foreldre. Men nå er dere der. Dere er ikke kjærester lenger. Fremtiden blir en annen enn dere egentlig ønsket. Det er greit, det er sånn som skjer. Dere kan være flinke foreldre uansett. Gjør det beste ut av den nye situasjonen.

Snart er det skolestart. Du mimrer noen år tilbake. Til en barndom lenge før du visste om brudd og sorg. Til den gang det var du som gikk frem til rektor. De voksne var trygge for deg da  – og du er en trygg voksen nå.

En god skolestart ønskes til både store og små fra Sølvi

 

***

 

(Deler av dette innlegget ble også publisert som kronikk i Dagsavisen i august 2013)

Et annerledes år

Jeg er i et møte på jobben, og ser at det kommer en sms fra mamma. Vi sender ofte korte hyggelige meldinger til hverandre. Fra henne kan det være referat fra en fin fjelltur, bilder av deilig gjærbakst som skal deles ved neste anledning, eller bare rett og slett at hun tenker på meg.

Photo: Morguefile.com
Photo: Morguefile.com

Dette hadde vært en helt vanlig tirsdag i september. En litt kjedelig hverdag. Morgenstress med sure unger,  dårlig tid, matpakker, sekker, barnehage, skole, jobb. Noen timer senere skulle likevel dette bli en dag helt for seg selv, men det visste jeg ikke da jeg våknet.

Mamma skrev at det bare hadde vært en helt vanlig rutineundersøkelse,  og at kulen som de hadde funnet i brystet hennes nok var helt ufarlig. Hun ville bare nevne det, og ville for all del ikke at jeg skulle bli bekymret. Meldingen ble avsluttet med et smilefjes og et hjerte. Likevel  kjente jeg en uro som skulle bli værende de neste tolv månedene.

Høsten var full av planer.  Mamma hadde plukket masse blåbær, helgene var booket opp – og hun og pappa skulle til Italia på høstferie.  Den lille kulen kom i veien for alt, og snart ble det klart at det ble operasjon i oktober.

Photo: Hotblack/Morguefile.com
Photo: Hotblack/Morguefile.com

Kvelden før operasjonen var vi sammen. Mamma og jeg satt i en dobbeltseng på sykehotellet og leste ukeblad. Jeg ville bare være sammen med henne. Da hun skulle inn på operasjonen, minnet hun meg på at jeg måtte huske å spise middag i kantina på sykehuset. Det var torsdag og potetball på menyen, og hun visste at det var noe av det beste jeg kunne spise.

Noen timer senere satt jeg utenfor sykehuset . Det var nydelig sol, og jeg og så på alle de som gikk ut og inn av hovedinngangen. Jeg forsøkte å gjette på hvem som var pasienter, hvem som  var der på jobb, eller hvem som også ventet på noen. Det var blitt høst, og planer som tidligere var spikret hadde allerede blitt uviktige.

Samme ettermiddag ringte jeg til pappa og to brødre for å fortelle at mammas operasjon hadde gått bra. Alle svarte på første ring, de satt bare og ventet  – akkurat slik som meg.

file2801302980272
Photo: Morguefile.com

Ukene gikk over i hverandre, og det vi husker best er de øyeblikk som vi ikke var forberedt på. Den vonde nedturen da mamma fikk beskjed om at det likevel måtte bli cellegift. Håret som visnet og forsvant noen dager etter første behandling. Alt som skulle håndteres og fordøyes. Hva kan en si for å oppmuntre den som trenger det mest, og hvem kan trøste hvem?

Likevel husker også så mange fine øyeblikk. Helgene som ble ekstra viktige, all tid vi bare kunne være sammen. Enkle ting, små gaver, hyggelige meldinger. Den julen fikk jeg en jakke som mamma hadde strikket midt oppe i all cellegift. Ingen av oss har noen gang vært særlig ivrige på håndarbeid, og jeg visste at det var kjærlighet i hver eneste maske.

Det er enkeltpersoner som blir syke, men i den næreste omkrets er det så mange som får kjenne bivirkningene. Redselen, klumpen i magen, håpløsheten, usikkerhet, bekymring for fremtiden. I journalen var hun bare et kvinnenavn, men for oss var hun kone, mamma og bestemor. Sammen gikk vi med det samme sterke ønske; at hun som vi var så glad i bare skulle bli frisk igjen.

Photo: Morguefile.com
Photo: Morguefile.com

Jeg sitter på jobben, og det er september. Det kommer en ny sms fra mamma. Hun er på fjelltur og sender utsiktsbilde. Håret er en del kortere enn i fjor, men smilet er like stort.

Det er en helt vanlig hverdag, og jeg kjenner en sterk glede over akkurat det. Vanlig hverdag er alt som betyr noe, når vi endelig kan se tilbake på et helt annerledes år.

«Det var blitt høst, og planer som tidligere var spikret hadde allerede blitt uviktige»