Underveis

Bilturer på åttitallet var lange. Vi kjørte fra huset vårt på Nordmøre og sørover til farmor i Vestfold. To voksne og to barn sammen i bilen i åtte timer.

Storebror og jeg kranglet allerede før vi satt i bilen. Da lillebror ble født i 1983 ble han strategisk plassert i et barnesete midt mellom oss.

Mamma hadde laget nistemat. På fergen over fjorden fant hun frem plastbokser i glade farger. Hjemmebakt brød med kokt egg, rundstykker med salami. Rundstykke med banan til meg som var kresen. Kaffe på kaffekannen. Pappa rakk en røyk ute på bildekket mens mamma pakket sammen etter måltidet.

Vi handlet aldri i kiosker. På lengre turer stoppet vi på rasteplasser. Fra bagasjerommet hentet pappa frem propanapparatet, og mamma fant frem kjølebagen. Trengte vi noe å sitte på? Pappa hadde klappstoler og jammen lå det et sammenslått bord nederst i bagasjerommet.

Noen minutter senere luktet det stekte koteletter fra pannen. Skikkelig middag langs E6. Poteter, grønnsaksblanding. Ferdigblandet saft på tomme brusflasker, selv ikke ketchupen var glemt.

– Dette er ferie, sa pappa. Det er bare førti mil igjen til vi er fremme

«Noen minutter senere luktet det stekte koteletter fra pannen. Skikkelig middag langs E6»

 

Oppoverbakker

Det finnes to typer bakker. Oppoverbakker og nedoverbakker. Jeg har alltid likt den siste best.

Jeg er fem år, og vi har vært i sentrum. Huset vårt ligger ikke langt unna, men det er en lang seig oppoverbakke for å komme hjem. Fra bunnen av bakken ser dette ut som en uoverkommelig ekspedisjon for korte bein. –Bakken er ikke så bratt som du tror, sier mamma og tar meg i hånden. Hun har gått denne veien mange ganger før, og vet litt om akkurat det.

Det fineste utsiktspunktet i byen ligger langt der oppe. Jeg er syv år denne sommeren. Jeg har rosa kjole og sandaler. Familien går på tur for å se utsikten. Så fint det er her, sier de voksne. -Hvor lenger er det egentlig til vi er fremme, maser jeg. Straks forteller jeg de andre at jeg har tenkt ut en super oppfinnelse. Tenk om vi hadde laget en maskin som kunne snudd bakker opp ned, slik at vi bare hadde hatt nedoverbakker? Storebror sier at jeg skikkelig teit. Det er jo ikke mulig å velge bort oppoverbakker? Såpass må selv du skjønne, sier han oppgitt til meg.

skjermbilde

Jeg er fjorten år, og vi er på fjellet. Hytta ligger et sted der fremme. Det er sludd, langrennskiene er ubrukte og tålmodigheten er slutt. Jeg er sur, og mener at jeg egentlig er voksen nok til å være alene hjemme hele påsken. Familien er håpløs, og jeg vil aldri mer snakke med dem. Hvorfor kan vi ikke kjøre slalåm i stedet? Pappa tar sekken min og peker mot hytta. -Tenk på den fine nedoverbakken du får hjem igjen, sier han. Nedoverbakker er jo selve bonusen, glem ikke det.

Jeg sorterer gamle bilder. En barndom full av fine øyeblikk. Jeg smiler på mange bilder. Stolt over turen, glad for utsikten og forventningsfull over nedoverbakker som snart venter. Oppoverbakkene var glemt idet vi kom frem. Hvorfor skjønte jeg ikke det da?

Litt mer voksen nå, men fortsatt opptatt av bakker. De vanskeligste er de med ukjent lengde. De du ikke velger, og som kommer når du helst ønsket medvind og nedoverbakke. Vi finner trøst i at det er en viss balanse gjennom et liv. Passe mange nedoverbakker og tilstrekkelig mengde med oppoverbakker for oss alle. Sånn er det å leve, sier vi. Det går oppover og det går nedover, det er det eneste som er sikkert.

Men innimellom er det likevel lov å lengte tilbake. Til år som vi ikke lenger kan nå. Til en barndoms sommerdag hvor noen står i den andre enden. Heier på oss, og sier at bakken ikke er så bratt som det ser ut til. En som tar sekken din, og minner deg om at utsikten er helt fabelaktig – når du endelig kommer opp til toppen.

«Det går oppover og det går nedover, det er det eneste som er sikkert.»

Minutter

Du sto opp, og visste at dagen var travel. Kjøring hit og dit. Handlelister, aktiviteter. En klokke som gikk så veldig fort. Forventninger fra de andre. Se meg. Gi meg bekreftelser, vær her.

Du gir alt du har. Det er deg. Du som gjør så godt du kan. Hele tiden. Du som forsøker å være der for alle andre, men som ofte glemmer deg selv. Du har ikke tid, sier du. Hverdagen går så fort.

Du hadde dårlig samvittighet da du dro ut. Vekk fra de andre. Du tok på deg joggesko. Øreplugger for å høre en sang som du aldri får hørt hjemme. Den som bare du liker. Ut av huset, noen minutter bare for deg selv.

Du hadde mange gode grunner for å la være. Ungene kranglet, tiden var knapp. Været var overskyet. Du hadde ikke tid til så mye mer enn en rask gåtur. Kanskje ikke bra nok som en treningsøkt. Sikkert ikke spennende nok.

Likevel tilstrekkelig. Du rakk å tenke noen klare tanker. Du fant hvilepuls og smilet igjen. Du fikk akkurat passe tid til å få med deg frisk luft, hvitveisen som blomstrer. Bjørka som springer ut.

Du gikk langt nok til å savne kranglefantene du hadde hjemme.  Kort nok til å forstå at slike minutter har du alltid tid til. Hver eneste hverdag.

**

PÅ STIEN EN MORGEN

Det knaser sprøtt i kongler under støvlene mine,
jeg går her halvt fraværende
med hodet fullt av blå lang-tanker
mens alt er hverdag
og ting av fortrolighet rundt meg.
Ei barnål i ene sokken min
vekker meg med et iltert stikk
– Dette er livet ditt! Her går du
midt i det,
– så lev for pokker,
plukk de gylne solsekundene
opp i den slitte gamle neverskrukka,
hjertet ditt.

Jeg stanser,
står fortumlet på stien
og snyter meg i en flik av morgenrøden

Hans Børli (Etterlatte dikt, Aschehoug 1991)

FullSizeRender (004)

En viktig beskjed

Lillebror vil snakke med meg. Han sier det handler om kvelden i går. Da jeg ikke holdt det jeg lovet. Igjen.

Vi voksne har så mye på gang. Alt vi skal rekke, prestere, gjøre, oppnå. Alle vi følger med på, alt vi bare vil få med oss. Alt til samme tid, eller begge deler på en gang. Hele tiden. Ofte på vei til noe, eller en frist som skal rekkes. Vi sier at vi alltid er online, for å få med oss alt som skjer. Foreldre med litt for dårlig tid.

Lillebror hadde forberedt kvelden godt. En film. En pose ostepop. En flaske brus. Ville mamma være med og se en film sammen med han? En morsom en.

taliesin2

Det går vel greit dette her? Et øye på skjermen, et øre på tv, et halvt blikk på deg. Vi er jo så flinke til å gjøre mange ting samtidig. Litt mail, litt prat, litt kveldsmat, litt aviser, en telefon og en sms. Hva var det du egentlig sa til meg? Vi rekker jo alt?

Lillebror har gjennomskuet det. Hun sitter ved siden av han, i samme sofa – men likevel ikke tilstede. Filmen har begynt, hun ser det egentlig ikke.  Hun ser ned når hun skulle sett opp. Hun ser dit når hun burde sett hit. I den høyre hånden ligger en mobil. Bare sånn i tilfelle. Tenk om det kommer en viktig melding? Det kan hun vel ikke gå glipp av? Lillebror hater det. Multitasking.

Dagene flyr, kveldene går. Alt skjer så fort. En uke er borte og snart gikk et år. Hvor blir dette livet av? De voksne krangler om hvem som er mest hektet, og hvem som egentlig følger med på hva. Hverdager forsvinner. Hva var viktigere enn oss? Mailene, statusoppdateringene, bloggene, nettstedene, avisene – Hva husker vi til slutt?

Lillebror sier at jeg skal høre godt etter nå. Jeg skal legge bort  telefonen. Han sier at har flere filmer på lur. Og hvis jeg vil – så kan jeg få en sjanse til. Akkurat nå.

**

Les kloke ord fra Aftenposten Junior om hva barn tenker om voksnes mobilbruk:

file0001344236701
Foto: Sideshowmom/morguefile

«Hun ser ned når hun skulle sett opp. Hun ser dit når hun burde sett hit.»

Tilbakeblikk

 Ein farfar i livet skull’ alle ha
Ein goffa å springe ned til
som alltid har lyst på ein kaffikopp
og til å kaste bort tid på ein liten kropp
  (Odd Nordstoga)

**

Min bestefar var kommunekasserer. Etter jobb dro han ofte ut på fjorden i en enkel tresnekke. Der fisket han middagsfisk. Mormor kunne se fra kjøkkenvinduet når han var på vei tilbake. Hun sto ofte utenfor huset og ventet når han sakte tuslet opp den bratte bakken fra naustet. Fisken ble renset av de to i fellesskap og deretter gjort om til middagsmat.

Fiskekaker, fiskeball og seibiff, alt varsomt lagt i poser i den store fryseren ute i gangen. Jeg kan ennå kjenne lukten av sei med stekt løk en søndag ettermiddag. Jeg kan huske hvordan mormor strøk meg rolig på kinnet med en litt ru håndflate da hun forsto at jeg ikke likte maten. Hun hvisket at jeg heller kunne komme ut på kjøkkenet og hente en skål med sviskesuppe.

– Husk at du kan glede deg til kaffen,sa hun. – Jeg har akkurat bakt ferske horn. Er det ikke jordbærsyltetøy du liker aller best?

#enkleøyeblikk #livet #hverdag

Eidsvåg

Ein farfar i livet skull’ alle ha
Ein bessfar å vende seg til
med alt som ein går rundt og lurar på
I Farfar sitt naust er det alltid råd
Ja, ein farfar i livet skull’ alle ha

Livslinjer

Det er sommer. Jeg har ikke mistet melketennene. Jeg har ikke begynt på skolen. Jeg har ikke blitt klar over at vi snart skal flytte. Femti mil nordover. Bort fra farmor. Hun jeg føler meg aller mest lik. Til et nytt hjemsted. Nye naboer. Nye venner.  Jeg har ikke kjent meg fremmed på steder hvor jeg egentlig er hjemme.

Jeg har ikke opplevd savn, usikkerhet, relasjoner som blir borte. Jeg vet ikke hva bekymring er. Min verden er en liten gatestubb. Et hus, en godtebutikk, et sentrum som ligger rett nede i gata. En venninne som jeg nettopp har blitt kjent med. En nabogutt å leke med. En farmor som kjøper grønne epler fordi hun vet at det er det jeg liker aller best.

Foto: privat
Foto: privat

Jeg har ennå ikke blitt en tenåring. Forelsket, forventningsfull. Skuffet. Jeg har ikke blitt student som gruer seg til eksamen. Dårlig råd, usikker på valgene. Jeg har ikke blitt noens kjæreste, en samboer. Jeg har ennå ikke blitt en mamma.

Jeg har ikke opplevd brudd. Jeg har ennå ikke kranglet med noen. Jeg vet ikke hva nederlag er. Jeg har ennå ikke blitt en dame som synes at tiden bare går så fort. Hun som lurer på om dette er alt.

Jeg har bare melketenner, en pannelugg som er klippet med en kjøkkensaks. Et smil som er til han bak kameraet. En trygg pappa som har kjøpt en lekeklokke, et plastarmbånd og et smykke. Gave til en seksåring  som sier at dette  var den beste gaven hun kunne fått i hele verden. Hun som synes at hun ser så fin ut, akkurat sånn som hun er nå.

Jeg vet ennå ikke dette. At en vanlig tirsdag. En hagestol. Varmt i luften. Ingen planer. Sammen med mine nærmeste. At det er slike vanlige øyeblikk som vil bli tatt frem som de aller  mest dyrbare når et liv en gang skal telles opp.

Varm klem fra Sølvi

 At det er slike vanlige øyeblikk som vil bli tatt frem som de aller  mest dyrbare når et liv en gang skal telles opp.

 

 

 

 

 

Datoen

Hvilke øyeblikk er det egentlig som former et liv?

Har du fått med deg programmet «Datoen» på NRK?

«Tre mennesker født på nøyaktig samme dag. Født inn i samme land og i samme tid, likevel skal livene deres ta helt ulike retninger.»

Serien gir en rørende beskrivelse av at det ofte noen sentrale øyeblikk som former et liv. Noe som skjedde, noe som ikke skjedde. Episoder og mennesker. Noen viktige personer som skulle få en helt sentral plass i ens eget liv. En snill farmor, en ekte venn, en du ble forelsket i eller en voksenperson som var der akkurat da du trengte det.

Ved årets start inviterte jeg dere med på 12 steg for et litt bedre liv. Mitt eget hverdagsprosjekt startet med et tilbakeblikk for ett år siden. Utgangspunktet var en følelse av å være  sånn helt passe fornøyd med hverdagen, og listen over alt jeg ønsket å endre var lang:

«Jeg ønsker å bli blidere, slankere, lykkeligere, mer effektiv og mer impulsiv, oppleve mer, klage mindre og utvikle meg på en rekke områder. Jeg ønsker å ta tak i alt som er forfalt.»

Fokuset var ofte på hva som ikke var bra i hverdagen. Følelsen av at jeg ikke brukte tiden riktig var sterk.

Når en skal forandre noe, er det lett å tenke at det er lurt å gjøre store endringer. Handlinger som kan fremskape forandring. Nye forsett, større prosjekt, eller hoppe inn i noe nytt og ukjent. Dette var også min første tanke, men så valgte jeg i stedet å stoppe opp litt:

«Jeg skal rett og slett bruke tid på å skaffe meg oversikt og bli mer klar over hva som virkelig er viktig. Da er det kanskje enklere å se klar hva som egentlig bør justeres?»

Et tilbakeblikk gir mange svar. Hva har dette livet bestått av så langt? Jeg lurte på hva som virkelig hadde satt spor og hva som egentlig hadde vært viktig i de årene jeg allerede hadde levd?

Photo: Morguefile.com
Photo: Morguefile.com

Sammen skal vi stoppe opp litt, og neste uke skal jeg vise deg hvordan du selv kan ta et enkelt tilbakeblikk i ditt eget liv. Inntil da, håper jeg du tar en titt på programmet «datoen» og blir inspirert. Det blir i alle fall jeg når de på slutten av programmet oppsummerer livet:

«Alt starter et sted. En fødestue, en dato og så kommer alt dette andre. Alle seire og nederlag. Alle valgene vi tar. Strømmen av øyeblikk som til sammen blir et liv. Hvem ble vi egentlig. Hvor tok vi veien?»

En fin uke ønskes dere alle

Klem fra Sølvi

Bakover

Legger du merke til forventningen januar bringer med seg? Vi skal starte det nye året med gode forsett, friske planer og alle gode hensikter. Et nytt og bedre liv kan komme hvis vi bare ønsker det sterkt nok.

Hva venter vi på?

«Meg og mine mål.» Ord som er blitt så viktige for oss. Vi som ønsker oss fremover, vi som liker å vite hvor vi skal gå. Det er jo bare å planlegge livet? Eller?

I 1987 var jeg skikkelig forelsket og håpefull. Jeg visste ikke at jeg i 1998 skulle være full av kjærlighetssorg.

I 1996 hadde jeg ingen venner å feire med. Jeg var sammen med farmor på 83 år, og ingen av oss var ensomme. I 1997 var jeg på fest med mange nye venner. Jeg innså da at ensomhet kan komme der det ser festligst ut.

I 2003 var jeg en småbarnsmamma som håpet at et forhold skulle vare. I 2004 hadde jeg likevel blitt alenemamma.

I 2012 feiret jeg sammen med mamma og pappa, og la mange planer for det neste året. I 2013 kunne vi se tilbake på måneder med bekymring og usikkerhet. Mamma hadde igjen fått kreft.

Livet hadde vært så enkelt å planlegge hvis vi bare kunne styre alle disse hverdagene. De som kommer. De som går. De som gir. De som krever, og de som noen ganger gjør at livet forandres. Øyeblikk som gir oss retning eller som blir betydningsfulle når vi en gang ser tilbake.

Tilbakeblikk er viktig. Det forteller oss hva som har vært viktig så langt i livet. Opplevelser som gjorde oss spesielt glad, bekymret, sint eller forventningsfull. Eller møter med mennesker som skulle vise seg å bli viktige for oss.

Små øyeblikk som vil vise seg å være betydningsfulle når vi en gang skal oppsummere et langt liv.

Hvilke nyttårskvelder husker du aller best?

Vi snakkes snart!

Gode tanker fra Sølvi

Foto: Eyecatch7/Morguefile.com
Foto: Eyecatch7/Morguefile.com

«Meg og mine mål.» Ord som er blitt så viktige for oss. Vi som ønsker oss fremover, vi som liker å vite hvor vi skal gå. Det er jo bare å planlegge livet? Eller?

#Ektehverdag – 12 steg for et litt bedre liv

Bli med: 12 steg til et litt bedre liv

Ekte hverdag: Har du lyst til å lage ditt eget hverdagsprosjekt?

For 12 måneder siden startet jeg forberedelsene til hverdagsprosjektet som skulle  ende ut som boken Ekte hverdag  som lanseres i januar 2016.

Utgangspunktet mitt var «passe gammel, passe fornøyd – på tide med en fot i bakken?» Etter utallige nyttårsforsett og gode planer var det tid for å gjøre noe nytt.

Jeg fant frem en bunke ark, og dette var noe av det første jeg skrev ned:

«Det er på tide å skrelle løken lag for lag. Finne ut hvorfor jeg ofte er misfornøyd og utilpass. Prøve å skape en litt bedre tilværelse for de neste årene. Alternativet er å fortsette som før, lete etter noe ubestemmelig, kjenne på tomheten og fylle på med stadig nye nyttårsforsetter som faller i grus etter kort tid»

Tanken om et hverdagsprosjekt ble derfor en realitet i romjulen 2015. Det ble produsert mange lister underveis, og aller først satte jeg opp tre enkle punkt:

12 måneder:

  • Uten å bli fantastisk
  • Leve helt vanlig
  • Finne ut hva som virkelig betyr noe

I løpet av de neste månedene ble jeg godt kjent med meg selv, min egen hverdag og hva som egentlig betyr noe. Jeg gjorde mange oppdagelser underveis som jeg ble overrasket over. Jeg fikk erfaringer som jeg i etterkant har gjort at jeg nå tenker helt annerledes om hverdagen. Dette året ble lærerikt!

Nå er det det nytt år, og jeg vil gjerne hjelpe deg i gang med ditt eget hverdagsprosjekt. Skal vi sammen bruke tolv måneder på å ha fokus på den helt vanlige hverdagen?

For å være med, kan du melde deg på via Facebook. Du er ellers velkommen til å følge med på denne bloggen gjennom hele 2016.

Jeg håper du blir med!

Hilsen Sølvi 😉

Foto: Privat

Bok: Ekte hverdag – 12 steg til et litt bedre liv

Skummelt og spennende! Nå er boken min «Ekte hverdag» straks klar for lansering.

Det hele begynte med et nyttårsforsett. Eller kanskje var det den snikende erkjennelsen av at det hadde vært nok av store nyttårsforsett i mitt liv.  Desember måned, aviser og ukeblad flommer over med forslag til den beste starten på det nye året. Jeg leser, og vet at jeg kan komme i mitt livs form. Jeg kan finne balansen og samtidig bli harmonisk hvis jeg bare følger de gode rådene. Det finnes ingen hindre. Jeg får vite at det er viktig å realisere seg selv, vi kan jo ikke stå stille i dagens samfunn:

 «Det er bare ett problem: jeg har gjort akkurat dette i mange år allerede. Lagt store planer, satt opp gode nyttårsforsetter, laget avtaler med venner om å bli en bedre utgave av meg selv. Men jeg har ikke blitt mer fornøyd.»

 Halvveis i livet, passe fornøyd. På tide med en fot i bakken?

Jeg tilhører en generasjon som har alt, men som likevel lurer på om dette er alt. Nyttårsforsettene ble derfor byttet ut dette ene åre. Hva med å stoppe opp litt? Dykke inn i den vanlige hverdagen og finne ut hva som virkelig betyr noe?

12 MÅNEDER
– Uten å bli fantastisk.
– Leve helt vanlig
– Finne det som skaper et litt bedre liv

Det er disse tolv månedene boken handler om. Når den ekte hverdagen får stå i fokus:  Hva er bra? Hva mangler? Og hva er det egentlig som trengs for å få en litt bedre tilværelse?

Jeg gleder meg til å lansere boken, og håper flere av dere  kan bli inspirert til å finne tilbake til gleden over den helt vanlige hverdagen.

Hilsen Sølvi

Ekte-hverdag