Når små lapper mangler

 Neste helg reiser vi på kjærestetur. Noen få dager sammen, bare oss to. Det er luksustid i en lappeteppefamilie. Vi hadde en tur i fjor også, tre dager i Roma. Den gang oppdaget jeg at dette med kjæresteturer egentlig er både godt og skummelt, derfor kommer det nå en liten historie om hva som skjer når «Små lapper mangler i Lappeteppet»
***
På en vanlig mandag med slitne unger, tar jeg meg selv i å lengte bort. Tenk å sitte helt uten unger på en fortausrestaurant, solen skinner og jeg har en god bok liggende i veska. Kanskje deler jeg bord med min kjære og han spør om jeg vil ha rødvin eller hvitvin?  Harmonien oser og alt stress og logistikk er milevis unna.
Sannheten hjemme hos oss og i mange andre familier er at vi drømmer om slike stunder, men at livet her og nå handler om barnehage, skole, jobb, ugjorte lekser, fotballkamper som skal spilles, middag som skal lages og rotete hus.
Lappeteppefamilien er så heldige å ha en bestemor som er av den gavmilde typen. Hun hjelper oss gjerne. En høstdag kom det en sms fra superbestemor, som gjerne ville være barnevakt. Vi var ikke vanskelige å be, og samme kveld hadde vi booket langhelg til Roma!
Alt var greit, helt frem til avreise. Da kjente jeg den dårlige samvittigheten komme sigende. Skulle vi virkelig la barna være igjen hjemme, og reise bort alene? En ting er å reise i forbindelse med jobb eller annet hvor man «må»-  men dette , som kun er fordi vi vil vekk fra unger og hverdag?!
Vår lille jente som gråter bare jeg går en etasje ned i huset, alltid krabbende på jakt etter mammas fang. Lillebror som er husets apekatt og helst vil være med overalt, han som synes det er krise hver gang vi voksne forlater han i barnehagen, og som helst ikke vil at mamma skal dra på butikken en gang. Hva med de tre største guttene som synes det er stas å være sammen med oss på ferier – skulle de også være igjen hjemme?
Før flyet hadde lettet fra Gardermoen lengtet jeg allerede etter alle ungene, og hva var vitsen med å reise bort når vi savnet dem allerede? 
Jeg gløttet bort på min kjære mann, og uoppfordret begynte han å prate om sommerferien neste år. Den skulle vi jammen bruke sammen med alle ungene, vi burde egentlig så fort som mulig reise på tur – hele gjengen!
Så satt vi der da, to voksne som for noen timer siden bare ønsket å reise fra alt som heter ansvar. Begge savnet vi det som fyller oss med alt dette ansvaret – barna. Dette lappeteppet vårt – familien med mine og dine og våre barn. Det ble liksom ikke et skikkelig lappeteppe når mange små lapper manglet.
Hvorfor er det så ulike følelser knyttet til å reise bort alene? Jeg innrømmet at det for min del var to ting som skapte denne klumpen i magen.
Det ene var dårlig samvittighet overfor barna. Hva om de savner oss? Friskt i minnet hadde jeg historien fra min venninne som var på jobbreise et par dager. Da hun ringte hjem for å si god natt fikk hun klar beskjed fra datteren på fire år: «Mamma du har vært borte siden i går. Du må komme hjem, jeg husker ikke lenger hvordan du ser ut.» Vel – jeg kan bekrefte – den svir når du sitter på et slitent hotell noen fylker unna.
Den andre klumpen i magen handlet om det å plutselig ha alenetid sammen. I hverdagen flyr tiden, vi er omgitt av andre hele tiden. Hva om vi kjeder oss når vi plutselig er bare oss to? Det er litt skummelt å plutselig bare ha tid sammen, hva om vi ikke trivdes med å være alene på tur? 
Det gikk noen timer før klumpen i magen ble borte – jeg innrømmer det.
Kanskje var det da vi noen timere senere havnet på den herlige lokale restauranten Hostaria da Pietro (http://www.hostariadapietro.com/), hvor vi delte en flaske vin, og valgte å spise 3 retter etter hverandre uten å måtte tenke på at barn skulle legge seg. Praten gikk lett og ledig, slett ikke ulikt vår første date for noen år siden. For en kjekk mann jeg har!
Eller kanskje var det da jeg samme kveld ringte hjem til min mor, drømmebestemoren. Hun bakte ostehorn, og huset var fullt av unger. Den yngste hadde sovnet i bestemors fang. To populære fettere var på besøk, og guttene hadde ikke tid til å prate med oss. Det vil si – treåringen vår prøvde seg med et lite stikk. Han tok telefonen og brølte «mamma – kom hjem.» Han kjenner sine metoder. Da jeg to sekunder etterpå hørte han løpe leende bort for å leke med brødrene sine bestemte jeg meg: Klumpen i magen skulle fra nå av erstattes med pasta, rødvin og gode tanker om dem vi er glad i der hjemme.
Derfra ble det oss to, solen skinte og hjemturen føltes langt unna.
***
God kveld ønskes til alle dere som også trenger en kjærestetur.



Hvem leker med hvem?

-Frokosten er klar!!!! Kom på kjøkkenet!
Søndag morgen i Lappeteppefamilien, og store gutter kommer løpende inn på kjøkkenet. Nå skal vi ha en hyggelig frokost sammen! Lillesøster og lillebror er allerede i gang med yoghurt som i samme øyeblikk klines ut over bordet.
En stol er fortsatt tom  –  noen mangler.
Jeg går ned mot kjellerstuen for å se om det fortsatt er noen unger nede.
Da ser jeg det.
I bare underbuksa sitter han, og er helt oppslukt foran en tv. Jeg trenger ikke å gå inn i rommet for å forstå at det er fotballkamp som gjelder, et realt fotballspill på play station som oppsluker han fullstendig.
I samme øyeblikk blir jeg litt ekstra kjerring og sier syrlig:
-Du er 43 år, og den eneste ungen som ikke klarer å høre at det er frokost. Kom igjen – ikke sitt her og spill fotballspill!!
Min kjære mann har ikke fått med seg noe informasjon om frokost, han har heller ikke hørt at alle andre er på kjøkkenet. Det er jo Manchester United mot Liverpool på tv spill akkurat nå, en skikkelig viktig kamp! Ser jeg ikke at Liverpool leder, at laget hans har scoret fire mål???
I slike stunder undres jeg: Hva er det med menn og spill? Jeg vet at vi damer ofte ender opp som sure kjerringer, og jeg er ikke noe unntak. Men hvor lett er det å være forståelsesfull mot en som bare «må spille en kamp til»  på play station eller x box når huset flyter, unger maser og klokka går?
Det er likevel sjarmerende å se hva som skjer når de store gutta kommer ramlende inn i huset på ettermiddagen. I det de er inne av døra, står husets proffe fotballspiller på 43 år parat.
-Er dere klare for en kamp? Det er jo så gøy å gjøre noe sammen med dere! Det er på tide at dere klarer å slå meg!
Det er da jeg lurer på dette – hvem leker med hvem? Unger som gjerne vil spille spill med voksne, men er det ikke gjensidig?  Endelig kommer det noen som kan leke med min mann! Guttene i huset er ikke vanskelig å be når det er fotball som gjelder. 
Fem minutter senere sitter de foran tv, lagene er fordelt og kampen er i gang. Det brøles fra gutterom, og gloser ingen barn skulle lært kommer fra han som akkurat nå er rommets old boy. Det skal kåres en vinner blant sulte gutter og menn. Ingenting kan måles med dette. Jeg fasineres over hvor glade de blir når deres laget på skjermen vinner akkurat denne kampen. 
Likevel, det er en tid for alt. Og noen ganger må selv fotballspill vike for alt annet som fyller livet vårt. Det er da jeg foreslår å bruke pauseknappen. Sett spillet på pause og kom tilbake til virkeligheten!
Til alle dere damer som fortsatt ikke har skjønt det:
  • Det finnes en nemlig en pause knapp på spillet, og det er fult mulig å sette et spill på hold uten at viktig info gå tapt.
Dette forsto ikke jeg i begynnelsen, og her er hvordan jeg lærte det:
En lørdag kort tid etter at vi hadde møtte hverandre var jeg ute og handlet en formiddag. Jeg ble oppringt av min ferske samboer som hadde vært uheldig med brødkniven. I følge han hang fingertuppen så vidt fast i resten av fingeren. Kunne jeg komme hjem og kjøre han på legevakta?
Nyforelsket parkerte jeg bilen utenfor huset få minutter senere og løp inn. Klar for å redde liv.
Han satt foran tv, og spilte play station, med fingeren surret inn i tørkepapir. Gikk det greit om jeg ventet noen minutter til kampen var ferdig?
Den dagen fant jeg pauseknappen fort, og kjørte i taushet ned på legevakta. Der fikk han et plaster på fingeren.
God kveld ønskes – med eller uten tv spill!
 



80 prosent kjerring og 20 prosent kjæreste

Endelig hjemme! Etter to dager på reise med jobben gledet jeg meg til å komme hjem. Oppdager til min glede at yttergangen er utrolig ryddig, ingen jakker og sko som flyter. Oppe i stua hører jeg unger som ler og leker gjemsel. Høyest ler min kjære mann.

Da ser jeg det. Tulipanene på bordet er visne. Irritasjonen kommer umiddelbart, hvorfor kan han aldri passe på at det er nok vann på blomstene Jeg som kjøpte blomster for bare tre dager siden?
Før jeg rekker å tenke en fornuftig tanke er derfor min første velkomstsetning til familien «Hvorfor klarer du ikke å passe på blomstene? Har du aldri kontroll?»
Borte var alt fokus på det som var bra, kun fokus på en liten filleting.
Jeg kunne bitt av meg tunga – det var jo ikke slik jeg ønsket å være. En ekte kjeftesmelle!
Dagen etter er jeg i gang igjen. Store gutter har støvsugd, de har passet småsøsken og alle har vært gode venner. Alt er bra, helt til jeg oppdager brukte underbukser på badegulvet. Hva kommer i fokus da? «Kan dere aldri putte skittentøy på vaskerommet?»
Hvor ofte er vi ikke der? Det er så lett å fokusere på det som ikke fungerer, i stedet for å lovprise det som er bra.
Kjenner du til 80-20 regelen? Teorien om at 80 prosent av virkningene kommer av 20 prosent av årsakene. Denne regelen er også kalt Pareto prinsippet etter den italienske økonomen Vilfredo Pareto som observerte at 80 prosent av landet var eid av 20 prosent av innbyggerne. Samme prinsipp brukes i utstrakt grad i næringslivet ved å fokusere på at f. eks 80 prosent av inntekter kommer fra 20 prosent av kunder. Prinsippet er en viktig påminnelse om hva vi skal holde fokus på for å skape gode resultat.
Men har du tenkt over at dette også gjelder på hjemmebane? Kan det for eksempel hende at det lille som er av problemer i et familieliv blir det som preger vår bevissthet aller mest?
En søndag kan være ganske fin. Lappeteppefamilien humper avgårde i behagelig tempo, alle er egentlig ganske fornøyde. Det skjer ikke så mye akkurat den dagen. Klokken halv seks starter en eller annen tullete diskusjon. Kanskje er det en som vil ligge på sofaen og den andre som vil rydde boden? Eller en som lager middag og blir kjempeirritert over de som aldri hjelper til? Og så er det plutselig tomt for brød og dopapir. Diskusjoner i gang, og så er vi plutselig i en konflikt. Det ene tar det andre, og før vi vet ordet av det så har vi ramset opp alt vi er misfornøyd på hjemmebane.
Når vi tenker tilbake på den søndagen så glemmer vi alt som egentlig gikk bra, Glemt er de ti timene som gikk helt fint, igjen sitter inntrykket av de to siste timene. Den andre er bare helt håpløs, og det er egentlig ganske slitsomt å være en familie.
Hvor mye fokus bruker vi egentlig på det lille som ikke fungerer? Og hvor mye fokus gir vi alt som bare fungerer greit?
Det er så lett å glemme det gode. Alle hverdager som kommer og går i livet, arbeidsdager hvor vi presterer bra, ettermiddager hvor alle er fornøyde, late tv kvelder. Øyeblikk hvor vi er i flyt modus.
Så kommer det som tar alt fokus. Irritasjonen vi kjenner over mangelfulle prestasjoner, frustrasjonen når vi ikke får til ting, eller sinnet som kommer overfor dem som vi er mest glad i. Små øyeblikk som blir viktigst for oss når vi skal definere hvordan vi har det.
Har du det bra? Er alt vanskelig? Eller er livet stort sett helt supert? Mye handler om hvordan vi setter fokus. Litt mer fokus på gode opplevelser – litt mindre opptatt av visne blomster og null dopapir.
Det meste er bra hjemme hos oss – og hjemme hos deg. Litt mindre kjerring – litt mer kjæreste. OK?
Lykke til!

Fra hagen til barnehagen

På vei ut av døra en fredag morgen med matbokser, yoghurt, skiftetøy, utedresser og støvler, gløtter jeg mot hagen. Den hagen er ikke mye i bruk. Vi er heller på vei til barnehagen.
Realiteten er at de aller fleste av oss tilbringer dager i tett tempo mellom jobb, hjem, plikter her og plikter der. Fem hverdager og så er det helg. Samvittigheten gnager på dager hvor morgenstunden hjemme ble litt for travel, de gangene hvor klokka ubønnhørlig drar oss ut av huset så fort som mulig.
Over hele landet stopper voksne innom barnehager, og forsøker å få til en overlevering som blir så grei som mulig. Deretter drar vi videre med en liten klump i magen. Samtidig er vi full av takknemlighet for at det finnes gode voksne som tar i mot barna våre akkurat slik de trenger.
Jeg lurer på en sak: Er alle barnehageansatte A-mennesker født med godt humør?
Når vi foreldre stresser rundt ute i gangen en morgen, og leter etter tøfler og matbokser, da kommer dere smilende inn i rommet. Alltid med en god hilsen til barnet som ligger på gulvet eller klatrer i garderoben.
«Hei, så hyggelig å se deg i dag lille venn.  Så fin genser du har.» En voksen som rusker ditt barn i håret, og smiler oppriktig til oss begge.
Inne på avdelingen venter det flere hyggelige snille. «Hei tøffingen, er du klar for frokost?  Så fin du er i dag!»
God omsorg i riktige porsjoner til en liten jente, og små hyggelige kommentarer til en vimsete storebror som ikke helt vet om han vil spise brødskive med leverpostei eller brødskive med ost. Eller som vet om han har lyst til å være i barnehage i det hele tatt. Når mamma skal gå, løper han etter henne mens han vræler «du skal ikke reise!»
Så utrolig godt det da er å møte trygge voksne som varsomt tar han i fanget, mens de på uforklarlig vis godsnakker han til å glemme alle vrange sider. Mamma får en kos før hun løper ut.
Noen timer på jobb, så hjemover. På vei inn barnehagen er jungelpatruljen klar. Store barn i gangen har oversikt, og løper for å hente vår gutt. «Nå blir du henta!» Treåringen kaster alt han har i hendene og løper meg i møte. Lillesøster ler høyt. De voksne i barnehagen er fortsatt like blide, godt oppdaterte om akkurat vårt barn. Kanskje har han spist en brødskive mer enn han bruker, eller kanskje har hun sovet litt mindre enn vanlig. Vi får høre om turer i skogen, samlingsstunder, og hvem de har lekt sammen med.
Avstanden mellom jobb og barnehage føles ikke så lang likevel.
Ja, du forstår det sikkert nå, dette er en skrytehistorie. En skrytehistorie om alle de fantastiske barnehageansatte som finnes. Ikke bare i vår barnehage, men i svært mange barnehager. Vi leverer barna våre til dere, og dere gir omsorg og ro tilbake. Dere passer varsomt på det kjæreste vi har. Dere holder oversikt der vi mangler kontroll.
Hvem leker med hvem, hvordan er utviklingen?
Gufne bleier, snørrete neser og skitne klær håndteres med den største selvfølgelighet. Ikke klager dere når dere skal kle på tyve toåringer i fullt vinterutstyr, bare for å oppdage at noen må på do rett etter at dressen sitter på.
Dere bærer over med foreldre som glemmer å sette navn på matboksen, smokker, votter og sokker, og ler sammen med meg når det fremdeles ligger polvotter i barnehagen i juli måned og solkrem i hylla til advent.
Norske arbeidsplasser har mange småbarnsforeldre som setter stor pris på sin barnehage. Vi hadde ikke fått kabalen til å gå rundt alene. Hvordan skulle vi kunne skape resultater på jobb uten dere?
På vegne av alle fornøyde småbarnsforeldre sier jeg derfor en stor takk til alle som jobber i barnehage! Vi trenger dere!

Tanken på dere gjør at reisen til jobb føles litt lettere!


Lillebror på tur

«Hvordan klarer dere å ha kontroll med så mange unger?» Et naturlig spørsmål til lappeteppefamilien. «Nei, det går jo greit?» Det sitter jo langt inne å innrømme at det stadig hersker kaos  hjemme hos oss. Jeg innrømmer det  – det er umulig å holde styr på alle sokkepar. Jeg overraskes stadig av at det er tomt for både dopapir og bleier. Og jeg glemmer nissefester, karneval og sommeravslutninger i barnehagen.
Likevel, dette er bare blåbær i forhold til historien om lillebror. Sommeren 2009 fikk jeg virkelig kjenne følelsen av å være litt på etterskudd.
Så til alle dere som strever med å få til hverdagens lappeteppekabal. Halvannet år etter at det skjedde, kan jeg dele en mammatabbe med dere:

Det var den deilige sommeruken hvor det er sol fra tidlig morgen til sent på natt, og hvor gradestokken ikke gikk under tyve grader. Jeg var ganske høygravid, og kjempesliten av å løpe etter lillebror som den gang var 1 ½ år. Han syntes det var veldig stas å kjøre på den røde lekebilen sin, og gjerne kjøre i full fart ned den bratte bakken utenfor huset, med en andpusten gravid mamma tre meter bak. Tidlig våken hver morgen, og alltid klar for å stikke av.

Så var det en tirsdag morgen jeg virkelig sov godt. Du kjenner sikkert igjen den gode følelsen hvor du ikke må stå opp halv syv, men får sove en time ekstra. Hvis du i tillegg får sove helt til klokken er åtte, så er det luksus. Det var sommerferie og de store barna satt oppe på stua og så på barnetv. Brått våkner jeg og tenker at det er noe som ikke stemmer.
Det er jo helt stille huset, ingen liten gutt som hyler meg ut av søvnen. Jeg står opp og går inn på soverommet hans, og oppdager at sengen er tom.
Panikken brer seg i hele kroppen, og i samme sekund ringer det på døra. Jeg er fortsatt uten klær og har akkurat stått opp, men løper likevel ut i gangen mens jeg kaster på meg en skjorte. Det står en helt fremmed mann på trappa.
«Har du en liten gutt? Ta det med ro, han er i god behold. Han er hos politiet»
Politiet – Jeg trenger vel ikke å si at jeg våknet brått, og forsøkte å forstå hva mannen faktisk mente. Er min lille gutt hentet av politiet? Hvor mye er klokka? Hvilken dag er det egentlig?
Supermann forteller at han på vei til jobb møtte en liten gutt traskende alene ute, langt unna huset vårt. Gutten hadde en bleie og den hadde sklidd helt ned på knærne, selvsagt full av bæsj. Supermann stoppet heldigvis opp og undret seg over hva dette barnet gjorde helt alene ute. Noen meter unna gikk hovedveien med biler som suste avgårde på vei til jobb. Ingen kjente dette barnet, og snille mennesker i et nabohus fant frem en ny bleie til han.
Til slutt ringte de politiet som selvsagt rykket ut. Heller ikke politiet klarte å få noe fornuftig ut av lillebror, han kunne jo nesten ikke snakke. Derfor tok de han med seg for videre oppbevaring hos barnevernet.
Hvordan havnet lillebror i politibil? Jo, i stedet for å rope på mamma når han våknet, krabbet han forsiktig ut av senga. Tasset ut i gangen og der fant han ytterdøra som min kjære ikke hadde låst da han dro på jobb. Solen skinte, verden lå åpen for han, og han gikk ut på tur.
Denne hverdagshelten som ringte på hos meg hadde flyttet inn i nabolaget noen uker i forveien. I stedet for å reise videre etter at barnet var overlevert til politiet bestemte han seg for å forsøke å finne foreldrene.
Han hadde merket en ting; barnet hadde pekt på en sort bil og sagt «pappa». Slik var det at han gikk nedover boligfeltet, på jakt etter hus med sorte biler. Og så ringte han på hos meg, og forsto fort at han hadde kommet til riktig sted da han møtte en halvnaken dame på vei til å få panikk.
Supermann hadde notert seg mobil nummeret til politiet, og jeg kunne ringe dem direkte og presentere meg som barnets mor. Politiet bekreftet at han var i god behold, men allerede overlevert til kommunen.
Jeg følte meg utrolig spak da jeg kom ramlende inn på kommunehuset, fortsatt uten å ha sett meg i speilet på leting etter et barn som var i kommunens varetekt.  Jeg husker at jeg tenkte at det var godt at jeg tross alt var høygravid, slik at de kunne ha litt forståelse for at jeg hadde sovnet fra alt. Tenk om de trodde at jeg ikke passet godt nok på barnet mitt? Det var jo egentlig helt sant.
Jeg fant han inne på servicetorget. Sammen med tre voksne damer, hvorav den ene jobbet i barnevernet. Min lille gutt satt på fanget og spiste is, kjempefornøyd med ekspedisjonen. Han ville slett ikke til mamma. Dette var jo spennende!
Jeg fikk til slutt lokket han med, og damene fra kommunen forsto fort at jeg bare hadde sovet litt godt.
Samme kveld gikk jeg ut på tur og fant frem til snille supermann og fikk ønsket han skikkelig velkommen til nabolaget. Fortsatt er jeg full av takknemlighet over at noen tok ansvar da jeg sov, og at han orket å engasjere seg litt ekstra slik at han fant meg.
Resten av sommeren gikk lillebror med identitetsbånd rundt armen. Navn og telefonnummer skrevet med spirtusj slik at han kunne returneres til foreldrene ved neste ekspedisjon.
Du tenkte kanskje at dette var en engangsepisode? Neida, hver morgen på vei til barnehage ler han høyt i det han går ut av døra, og ser på meg med skøyerblikk. Så starter han å løpe fort ut mot veien mens jeg banner innvendig over høye heler. Jeg løper etter med lillesøster under armen og bærer begge barna de lange meterne tilbake til bilen. Det er fortsatt like spennende å stikke av.
Jeg tenker i mitt stille sinn at det er godt at det finnes gode supermenn der ute og is på kommunehuset når det trengs.
God kveld ønskes!

Ulvetimene for små og store

På vei hjem fra jobb, stamper i bilkø. Løper inn i barnehagen. Treåringen er sliten og sint for at han ikke kan ta med seg barnehagens leker hjem. Vil helst ikke kle på seg, men blir omsider med ut døren. Lillesøster venter i avdelingen ved siden av, hyler av glede når hun ser oss. Smilet går over i lett gråt når hun innser at det er to små som skal dele mammas fang. På vei ut i bilden vil begge to bæres, og begge vil først inn i bilen.
Hjemme venter tre store barn, lekser, fotballtrening og ulike middagsønsker. Heller ikke i dag har jeg klart å forberede middag på forhånd.  «Søren….er vi allerede tom for melk? Har ikke du handlet likevel? Med ett er de voksne i gang med en diskusjon som lett bikker over i krangel. …Hvorfor kan ikke du ta ansvar for å handle inn? Hvorfor skal jeg alltid lage middag? Tømte du ikke oppvaskmaskinen?? «
Rundt oss er det små og store barn som trenger oppmerksomhet, kos, hjelp til lekser og god middag. Vi løper rundt så godt vi kan…. men disse timene hjemme mellom ettermiddag og kveld er en prøvelse.

Lyder det velkjent? Har du hørt om begrepet «Ulvetimen?»
I følge forfatter Erlend Hem var Ulvetimen opprinnelig betegnelsen på siste del av natten. Han viser til at det i danske ordbøker sies at ordet Ulvetime stammer fra Ingmar Bergmans film Vargtimmen fra 1968. Bergman skal selv ha gitt følgende forklaring på ordet:

«Det er timen mellom natt og gry, da de fleste mennesker dør, hvor søvnen er dypest, hvor marerittene er mest livaktige.»

Erlend Hem viser til at ordet har fått utvidet betydning de siste årene. Nå brukes det mer om det tidspunktet på døgnet når hele familien vender hjem på ettermiddagen. Da er det tid for konflikt.
Tenk at ord som før er brukt på å beskrive mareritt nå brukes for å beskrive tiden sammen med familien. Hvorfor skal de timene vi egentlig lengter frem til ende opp som de timene vi frykter mest?
Handler det som at avviket blir så stort? Vi ønsker at det skal bli en fin ettermiddagsstund, og så blir det heller en grobunn for dårlig samvittighet og dumme konflikter. Klarer vi ikke en gang å få til en hyggelig middag??

Det er lett å være etterpåklok og si at det bare handler om å planlegge i forkant og være strukturert. Men det er ikke så lett når mandagen er der, snøen laver ned, og så er vi bakpå igjen. Alle gode planer faller i fisk. Det er lenge siden lunch for alle sammen, vi er sultne og trøtte. Alle er litt korte i lunta når vi samles.
Ulike familier trenger ulike planer for å få ettermiddagen til å gli lettere. Kanskje handler det om å lage en enklere middag eller planlegge handling ved ukestart. Kanskje skal oppgaver fordeles bedre mellom voksne og barn slik at alle kan bidra? Eller skal huset få lov til å være rotete noen timer?
Hva som passer deg og din familie vet bare dere. Men prøv å lage en plan sammen nå før neste uke er en realitet. Bruk gjerne denne søndagen til å planlegge ukens ettermiddager. Så slipper du kanskje at små og store ulver braker sammen i morgen.

Lykke til med neste ulvetime!
Les Erlend Hems artikkel her:
http://www.tidsskriftet.no/?seks_id=1895902


Kampen på sidelinjen

Så er vi der igjen. Huset fylles av glede… Den norske fotballsesongen er i gang.
Jeg har ofte tenkt at det må være litt glamour å være sammen med en fotballtrener. De har jo en viktig posisjon. Å være dama til treneren høres jo ganske forlokkende ut – han som leder et fotballag fra seier til seier gjennom cuper og kamper store deler av året.
I ukepressen er jo fotball både makt og glamour. Dyktige trenere, dårlige trenere, avdankede trenere og alle andre trenere avbildes i Se og Hør, inviteres på premierer og er en viktig del av kjendis Norge.
Jeg er en av de som er så heldig å være sammen med en fotballtrener. Min kjære mann lever og ånde for fotballen. En god dag på banen er en god dag i hans liv, og det er kun seier som gjelder. Fotballen er altoppslukende, det ligger mye jobb bak en hver god kamp.
Men allerede nå er det greit å fastslå at glamouren knyttet til fotball er helt borte i vårt hjem, og vi er ikke alene. For han er ikke en av dem som trener eliteserielag. Han er trener for et barnelag  – gutter 11-12 år.
Med huset fult av gutter og menn som er altoppslukende opptatt av fotball, har jeg derfor fått gleden av å stå mye på sidelinjen – bokstavelig talt.
I dag vil jeg derfor slå et slag for fotballtrenere. Jeg vil rett og slett hylle dem. Alle slitne og dobbeltarbeidende menn på 40 +/- år som stiller opp for at ditt barn skal ha et fotballag. Nå er det sikkert noen av dere som hyler opp og spør om jeg har glemt damene – jeg har ikke det. Men etter å ha tilbragt utallige kvelder med fotball, ser jeg at det er mange fedre som bruker mye tid i sin oppgave som trener. Vi damer blir gjerne dugnadsansvarlige eller oppmenn, og det er også en viktig jobb.
 La oss likevel i dag hylle treneren. Mannen som følger sitt lag i tykt og tynt. Han som setter ut kjegler og deler ut refleksvester på treninger i all slags vær. Han som bruker fritiden hjemme til å tenke lagoppstilling, planlegge cuper og tenke ulike strategier for å få laget til å vinne. Han som sender sms til foreldre for å minne om kamper, og som lager referat etter cuper – til glede for foreldre som ikke var til stede.
Treneren får mye kjeft. På hjemmebane kjefter dama, hvorfor må all tid gå med til denne fotballen? Hvorfor må viktige fotballtelefoner tas midt under legging av små barn? I tillegg får han kjeft av dommeren når han blir for ivrig under kamper. Han får kjeft av foreldre hvis deres barn ikke får nok spilletid, hvis bortekampene er for langt borte, for tidlig på ettermiddagen eller for sent på kvelden.
Treneren stiller likevel opp, koordinerer kjøring, leder kampen og motiverer ditt barn når regnet høljer ned under hele helgens cup.
Hva er motivasjonen? Kanskje er det den gode følelsen han får når han ser forvandlingen? Tenk deg den puslete seksåringen som begynner å spille fotball, han som leker mer enn han spiller. Noen år senere ser du de store barna som nærmer seg puberteten -de spiller lagfotball, har knekt fotballkoden, og vinner kamp etter kamp.
Har du gløttet bort på sidelinjen og sett den stolte treneren? Han som godt fornøyd kan konstatere at hans lag er det beste. 
Kanskje motiveres han av den stoltheten han kjenner når han vinner over en annen trener -han som trener bortelaget? For det er ikke bare mellom barna konkurransen står -det er like mye en kamp mellom ivrige menn. Trenerne vet hvor gode de andre lagene er – hvem som vinner og hvem som taper. Hvem som har de raskeste spillerne, og hvem som har den beste keeperen.
Men i tillegg undres de på – Hvem er den beste treneren?
En ny sesong er i gang. Utallige treninger og kamper venter oss alle. Så neste gang du drar på kamp – si tusen takk til treneren.
Gi gitt barns trener en klapp på skulderen. Gi han et smil, og husk alt dette når regnet høljer ned, timeplanen er full og en ny dugnad kaller.  

Et helt nødvendig ærend

Et helt nødvendig ærend

 – Nå går jeg på do.
Min kjære er  ikke spesielt diskret, så hele huset får høre om hans planer. Så går han inn på badet og lukker døren. Der blir han lenge.
-Jeg går ned og legger sammen tøy, sier jeg og stikker inn på vaskerommet. Lukker døren og nyter stillheten. En vaskemaskin og en tørketrommel lager til sammen langt mindre bråk enn det som er ellers i huset. Jeg bretter sammen tøy og får tid til å tenke egne tanker. 
I mange familier er det mange som trenger oppmerksomhet, slik er det også hjemme hos oss.
Folk som kommer på besøk blir ofte overveldet all lyden som omgir oss. Ettåringen som skriker etter mamma, lillebror som roper på storebrødre, og tre store gutter som erter hverandre eller hoier i kapp når det er sport på tv. I tillegg er det min kjære som løper rundt og leter etter ett eller annet som han har mistet, sånn går det når bilnøkler alltid legges på forskjellig sted. Han leter og klager mens han er sikker på at akkurat den bilnøkkelen har han sett for aller siste gang. På toppen av dette er det meg som sikkert er kategorisert som husets kjeftesmelle.
Det sterke ønsket om tid for seg selv kommer sigende.  Er det rart at dobesøk tar litt ekstra tid, at han til og med later som at han skal veldig på do slik at han kan få lest sportsidene i avisen? Er det rart at det blir tellekanter på vaskerommet og at det alltid er noe tøy der som skal brettes slik at jeg har litt egentid i reserve?
I en hverdag er det lett å savne tiden for seg selv. Regnskapet viser minus saldo på egentid. Før barna kom var det et hav av tid som bare kunne brukes på det vi ønsket. Nå er dagene fulle av jobb, barn og dårlig samvittighet for vi ikke strekker til overalt. Det er lett å savne muligheten til å bare tenke på seg selv. Det er lett å bli litt selvmedlidende og drømme seg noen år tilbake.
Plutselig begynner jeg å tenke på motsatsen av til «tid for seg selv».
Det er ensomhet.
For mange mennesker er ikke drømmen å være alene, det er det de frykter aller mest. Mange tilbringer store deler av livet uten å ha noen nære rundt seg. Ingen familie, gode venner, kolleger eller noen å bruke søndagen sammen med.
Et raskt søk på internett viser at det er langt flere treff på artikler om ensomhet enn om tid for seg selv. Mennesker som ønsker å ha nær sosial kontakt med andre, men som mangler det.
Mange vil sikkert se på min familie og tenke at vi er kjempeheldige som har hverandre. Det handler bare om å settes pris på det når det stormer litt.
Ja visst skal vi lure oss til ekstra lange dobesøk, og vi skal også være flinke til å få noen pustepauser ute av huset. Men vi skal ikke klage over mangelen på egentid, men heller se hvor heldige vi er!  
Vi skal huske på de ensomme når vi føler lysten etter å klage litt ekstra. Så på vei ned til vaskerommet i kveld går jeg innom rommet til de små som sover søtt og gir dem en ekstra klem 
God uke ønskes!