En viktig beskjed

Lillebror vil snakke med meg. Han sier det handler om kvelden i går. Da jeg ikke holdt det jeg lovet. Igjen.

Vi voksne har så mye på gang. Alt vi skal rekke, prestere, gjøre, oppnå. Alle vi følger med på, alt vi bare vil få med oss. Alt til samme tid, eller begge deler på en gang. Hele tiden. Ofte på vei til noe, eller en frist som skal rekkes. Vi sier at vi alltid er online, for å få med oss alt som skjer. Foreldre med litt for dårlig tid.

Lillebror hadde forberedt kvelden godt. En film. En pose ostepop. En flaske brus. Ville mamma være med og se en film sammen med han? En morsom en.

taliesin2

Det går vel greit dette her? Et øye på skjermen, et øre på tv, et halvt blikk på deg. Vi er jo så flinke til å gjøre mange ting samtidig. Litt mail, litt prat, litt kveldsmat, litt aviser, en telefon og en sms. Hva var det du egentlig sa til meg? Vi rekker jo alt?

Lillebror har gjennomskuet det. Hun sitter ved siden av han, i samme sofa – men likevel ikke tilstede. Filmen har begynt, hun ser det egentlig ikke.  Hun ser ned når hun skulle sett opp. Hun ser dit når hun burde sett hit. I den høyre hånden ligger en mobil. Bare sånn i tilfelle. Tenk om det kommer en viktig melding? Det kan hun vel ikke gå glipp av? Lillebror hater det. Multitasking.

Dagene flyr, kveldene går. Alt skjer så fort. En uke er borte og snart gikk et år. Hvor blir dette livet av? De voksne krangler om hvem som er mest hektet, og hvem som egentlig følger med på hva. Hverdager forsvinner. Hva var viktigere enn oss? Mailene, statusoppdateringene, bloggene, nettstedene, avisene – Hva husker vi til slutt?

Lillebror sier at jeg skal høre godt etter nå. Jeg skal legge bort  telefonen. Han sier at har flere filmer på lur. Og hvis jeg vil – så kan jeg få en sjanse til. Akkurat nå.

**

Les kloke ord fra Aftenposten Junior om hva barn tenker om voksnes mobilbruk:

file0001344236701
Foto: Sideshowmom/morguefile

«Hun ser ned når hun skulle sett opp. Hun ser dit når hun burde sett hit.»

Tilbakeblikk

 Ein farfar i livet skull’ alle ha
Ein goffa å springe ned til
som alltid har lyst på ein kaffikopp
og til å kaste bort tid på ein liten kropp
  (Odd Nordstoga)

**

Min bestefar var kommunekasserer. Etter jobb dro han ofte ut på fjorden i en enkel tresnekke. Der fisket han middagsfisk. Mormor kunne se fra kjøkkenvinduet når han var på vei tilbake. Hun sto ofte utenfor huset og ventet når han sakte tuslet opp den bratte bakken fra naustet. Fisken ble renset av de to i fellesskap og deretter gjort om til middagsmat.

Fiskekaker, fiskeball og seibiff, alt varsomt lagt i poser i den store fryseren ute i gangen. Jeg kan ennå kjenne lukten av sei med stekt løk en søndag ettermiddag. Jeg kan huske hvordan mormor strøk meg rolig på kinnet med en litt ru håndflate da hun forsto at jeg ikke likte maten. Hun hvisket at jeg heller kunne komme ut på kjøkkenet og hente en skål med sviskesuppe.

– Husk at du kan glede deg til kaffen,sa hun. – Jeg har akkurat bakt ferske horn. Er det ikke jordbærsyltetøy du liker aller best?

#enkleøyeblikk #livet #hverdag

Eidsvåg

Ein farfar i livet skull’ alle ha
Ein bessfar å vende seg til
med alt som ein går rundt og lurar på
I Farfar sitt naust er det alltid råd
Ja, ein farfar i livet skull’ alle ha

Livslinjer

Det er sommer. Jeg har ikke mistet melketennene. Jeg har ikke begynt på skolen. Jeg har ikke blitt klar over at vi snart skal flytte. Femti mil nordover. Bort fra farmor. Hun jeg føler meg aller mest lik. Til et nytt hjemsted. Nye naboer. Nye venner.  Jeg har ikke kjent meg fremmed på steder hvor jeg egentlig er hjemme.

Jeg har ikke opplevd savn, usikkerhet, relasjoner som blir borte. Jeg vet ikke hva bekymring er. Min verden er en liten gatestubb. Et hus, en godtebutikk, et sentrum som ligger rett nede i gata. En venninne som jeg nettopp har blitt kjent med. En nabogutt å leke med. En farmor som kjøper grønne epler fordi hun vet at det er det jeg liker aller best.

Foto: privat
Foto: privat

Jeg har ennå ikke blitt en tenåring. Forelsket, forventningsfull. Skuffet. Jeg har ikke blitt student som gruer seg til eksamen. Dårlig råd, usikker på valgene. Jeg har ikke blitt noens kjæreste, en samboer. Jeg har ennå ikke blitt en mamma.

Jeg har ikke opplevd brudd. Jeg har ennå ikke kranglet med noen. Jeg vet ikke hva nederlag er. Jeg har ennå ikke blitt en dame som synes at tiden bare går så fort. Hun som lurer på om dette er alt.

Jeg har bare melketenner, en pannelugg som er klippet med en kjøkkensaks. Et smil som er til han bak kameraet. En trygg pappa som har kjøpt en lekeklokke, et plastarmbånd og et smykke. Gave til en seksåring  som sier at dette  var den beste gaven hun kunne fått i hele verden. Hun som synes at hun ser så fin ut, akkurat sånn som hun er nå.

Jeg vet ennå ikke dette. At en vanlig tirsdag. En hagestol. Varmt i luften. Ingen planer. Sammen med mine nærmeste. At det er slike vanlige øyeblikk som vil bli tatt frem som de aller  mest dyrbare når et liv en gang skal telles opp.

Varm klem fra Sølvi

 At det er slike vanlige øyeblikk som vil bli tatt frem som de aller  mest dyrbare når et liv en gang skal telles opp.

 

 

 

 

 

Datoen

Hvilke øyeblikk er det egentlig som former et liv?

Har du fått med deg programmet «Datoen» på NRK?

«Tre mennesker født på nøyaktig samme dag. Født inn i samme land og i samme tid, likevel skal livene deres ta helt ulike retninger.»

Serien gir en rørende beskrivelse av at det ofte noen sentrale øyeblikk som former et liv. Noe som skjedde, noe som ikke skjedde. Episoder og mennesker. Noen viktige personer som skulle få en helt sentral plass i ens eget liv. En snill farmor, en ekte venn, en du ble forelsket i eller en voksenperson som var der akkurat da du trengte det.

Ved årets start inviterte jeg dere med på 12 steg for et litt bedre liv. Mitt eget hverdagsprosjekt startet med et tilbakeblikk for ett år siden. Utgangspunktet var en følelse av å være  sånn helt passe fornøyd med hverdagen, og listen over alt jeg ønsket å endre var lang:

«Jeg ønsker å bli blidere, slankere, lykkeligere, mer effektiv og mer impulsiv, oppleve mer, klage mindre og utvikle meg på en rekke områder. Jeg ønsker å ta tak i alt som er forfalt.»

Fokuset var ofte på hva som ikke var bra i hverdagen. Følelsen av at jeg ikke brukte tiden riktig var sterk.

Når en skal forandre noe, er det lett å tenke at det er lurt å gjøre store endringer. Handlinger som kan fremskape forandring. Nye forsett, større prosjekt, eller hoppe inn i noe nytt og ukjent. Dette var også min første tanke, men så valgte jeg i stedet å stoppe opp litt:

«Jeg skal rett og slett bruke tid på å skaffe meg oversikt og bli mer klar over hva som virkelig er viktig. Da er det kanskje enklere å se klar hva som egentlig bør justeres?»

Et tilbakeblikk gir mange svar. Hva har dette livet bestått av så langt? Jeg lurte på hva som virkelig hadde satt spor og hva som egentlig hadde vært viktig i de årene jeg allerede hadde levd?

Photo: Morguefile.com
Photo: Morguefile.com

Sammen skal vi stoppe opp litt, og neste uke skal jeg vise deg hvordan du selv kan ta et enkelt tilbakeblikk i ditt eget liv. Inntil da, håper jeg du tar en titt på programmet «datoen» og blir inspirert. Det blir i alle fall jeg når de på slutten av programmet oppsummerer livet:

«Alt starter et sted. En fødestue, en dato og så kommer alt dette andre. Alle seire og nederlag. Alle valgene vi tar. Strømmen av øyeblikk som til sammen blir et liv. Hvem ble vi egentlig. Hvor tok vi veien?»

En fin uke ønskes dere alle

Klem fra Sølvi

Bakover

Legger du merke til forventningen januar bringer med seg? Vi skal starte det nye året med gode forsett, friske planer og alle gode hensikter. Et nytt og bedre liv kan komme hvis vi bare ønsker det sterkt nok.

Hva venter vi på?

«Meg og mine mål.» Ord som er blitt så viktige for oss. Vi som ønsker oss fremover, vi som liker å vite hvor vi skal gå. Det er jo bare å planlegge livet? Eller?

I 1987 var jeg skikkelig forelsket og håpefull. Jeg visste ikke at jeg i 1998 skulle være full av kjærlighetssorg.

I 1996 hadde jeg ingen venner å feire med. Jeg var sammen med farmor på 83 år, og ingen av oss var ensomme. I 1997 var jeg på fest med mange nye venner. Jeg innså da at ensomhet kan komme der det ser festligst ut.

I 2003 var jeg en småbarnsmamma som håpet at et forhold skulle vare. I 2004 hadde jeg likevel blitt alenemamma.

I 2012 feiret jeg sammen med mamma og pappa, og la mange planer for det neste året. I 2013 kunne vi se tilbake på måneder med bekymring og usikkerhet. Mamma hadde igjen fått kreft.

Livet hadde vært så enkelt å planlegge hvis vi bare kunne styre alle disse hverdagene. De som kommer. De som går. De som gir. De som krever, og de som noen ganger gjør at livet forandres. Øyeblikk som gir oss retning eller som blir betydningsfulle når vi en gang ser tilbake.

Tilbakeblikk er viktig. Det forteller oss hva som har vært viktig så langt i livet. Opplevelser som gjorde oss spesielt glad, bekymret, sint eller forventningsfull. Eller møter med mennesker som skulle vise seg å bli viktige for oss.

Små øyeblikk som vil vise seg å være betydningsfulle når vi en gang skal oppsummere et langt liv.

Hvilke nyttårskvelder husker du aller best?

Vi snakkes snart!

Gode tanker fra Sølvi

Foto: Eyecatch7/Morguefile.com
Foto: Eyecatch7/Morguefile.com

«Meg og mine mål.» Ord som er blitt så viktige for oss. Vi som ønsker oss fremover, vi som liker å vite hvor vi skal gå. Det er jo bare å planlegge livet? Eller?

#Ektehverdag – 12 steg for et litt bedre liv

Bli med: 12 steg til et litt bedre liv

Ekte hverdag: Har du lyst til å lage ditt eget hverdagsprosjekt?

For 12 måneder siden startet jeg forberedelsene til hverdagsprosjektet som skulle  ende ut som boken Ekte hverdag  som lanseres i januar 2016.

Utgangspunktet mitt var «passe gammel, passe fornøyd – på tide med en fot i bakken?» Etter utallige nyttårsforsett og gode planer var det tid for å gjøre noe nytt.

Jeg fant frem en bunke ark, og dette var noe av det første jeg skrev ned:

«Det er på tide å skrelle løken lag for lag. Finne ut hvorfor jeg ofte er misfornøyd og utilpass. Prøve å skape en litt bedre tilværelse for de neste årene. Alternativet er å fortsette som før, lete etter noe ubestemmelig, kjenne på tomheten og fylle på med stadig nye nyttårsforsetter som faller i grus etter kort tid»

Tanken om et hverdagsprosjekt ble derfor en realitet i romjulen 2015. Det ble produsert mange lister underveis, og aller først satte jeg opp tre enkle punkt:

12 måneder:

  • Uten å bli fantastisk
  • Leve helt vanlig
  • Finne ut hva som virkelig betyr noe

I løpet av de neste månedene ble jeg godt kjent med meg selv, min egen hverdag og hva som egentlig betyr noe. Jeg gjorde mange oppdagelser underveis som jeg ble overrasket over. Jeg fikk erfaringer som jeg i etterkant har gjort at jeg nå tenker helt annerledes om hverdagen. Dette året ble lærerikt!

Nå er det det nytt år, og jeg vil gjerne hjelpe deg i gang med ditt eget hverdagsprosjekt. Skal vi sammen bruke tolv måneder på å ha fokus på den helt vanlige hverdagen?

For å være med, kan du melde deg på via Facebook. Du er ellers velkommen til å følge med på denne bloggen gjennom hele 2016.

Jeg håper du blir med!

Hilsen Sølvi 😉

Foto: Privat

Bok: Ekte hverdag – 12 steg til et litt bedre liv

Skummelt og spennende! Nå er boken min «Ekte hverdag» straks klar for lansering.

Det hele begynte med et nyttårsforsett. Eller kanskje var det den snikende erkjennelsen av at det hadde vært nok av store nyttårsforsett i mitt liv.  Desember måned, aviser og ukeblad flommer over med forslag til den beste starten på det nye året. Jeg leser, og vet at jeg kan komme i mitt livs form. Jeg kan finne balansen og samtidig bli harmonisk hvis jeg bare følger de gode rådene. Det finnes ingen hindre. Jeg får vite at det er viktig å realisere seg selv, vi kan jo ikke stå stille i dagens samfunn:

 «Det er bare ett problem: jeg har gjort akkurat dette i mange år allerede. Lagt store planer, satt opp gode nyttårsforsetter, laget avtaler med venner om å bli en bedre utgave av meg selv. Men jeg har ikke blitt mer fornøyd.»

 Halvveis i livet, passe fornøyd. På tide med en fot i bakken?

Jeg tilhører en generasjon som har alt, men som likevel lurer på om dette er alt. Nyttårsforsettene ble derfor byttet ut dette ene åre. Hva med å stoppe opp litt? Dykke inn i den vanlige hverdagen og finne ut hva som virkelig betyr noe?

12 MÅNEDER
– Uten å bli fantastisk.
– Leve helt vanlig
– Finne det som skaper et litt bedre liv

Det er disse tolv månedene boken handler om. Når den ekte hverdagen får stå i fokus:  Hva er bra? Hva mangler? Og hva er det egentlig som trengs for å få en litt bedre tilværelse?

Jeg gleder meg til å lansere boken, og håper flere av dere  kan bli inspirert til å finne tilbake til gleden over den helt vanlige hverdagen.

Hilsen Sølvi

Ekte-hverdag

Telefon

Det er gått noen dager siden jeg var hos deg. Jeg venter bare på at du skal ringe meg.

Jeg har med telefonen overalt. Jeg kommer til å ta den med en gang du ringer. Jeg har med en lader også. Jeg kan ikke risikere at telefonen er tom for strøm.

arrowpedigree

Jeg grubler mye. Når er det egentlig vanlig å ringe tilbake? Er det positivt eller negativt at du ikke har ringt ennå? Er det god dekning her jeg står nå? Jeg rydder vaskerommet. Jeg sorterer sokker, og jeg rydder i boden.

Det er gått seks dager. Jeg står i kø på Rimi og skal kjøpe blomkålsuppe. Telefonen er i den ene hånden. Hva gjør jeg hvis du ringer akkurat nå? Jeg står ved siden av flere ukjente mennesker.

Det er gått to nye dager. Hodet er fullt når jeg våkner, og jeg legger meg om kvelden med de samme tankene. Jeg lager de dystreste bilder.

Ventetiden er uutholdelig. Kan du ikke bare ringe snart?

cropped-lappeteppetid.jpg

Du ringer meg etter åtte dager og seks timer. Stemmen din er trygg, og alt faller på plass. Du forteller at du akkurat har fått svaret fra sykehuset, og at du ville ringe nå før siste pasient. Kulen de fant i brystet mitt er helt ufarlig. Du sier at jeg kan slappe helt av nå.

Det du forteller er det eneste jeg trenger å høre i hele verden.

«Kan du ikke bare ringe snart?»

 https://kreftforeningen.no/stott-kreftforeningen/

Julebrev til venner, slekt og familie

Til deg som akkurat nå svetter over årets julebrev: du er ikke alene. Desember er måneden hvor vi skal sende avgårde noen velvalgte ord, til venner, slekt og familie. Fortelle om alt som er så bra. Men hvordan har året egentlig gått? Hva er status i familien nå? For vår del ble årets julekort av det enkle slaget. Noen korte setninger og ønske om en god jul til de som vi er glade i. Men her er det brevet jeg egentlig burde sendt:

Photo: Morguefile.com
Photo: Morguefile.com

Kjære dere,

Den siste nyttårsraketten lyste på himmelen. Det var januar 2014. Jeg lovet meg selv at dette skulle bli et annerledes år. Tid til å komme i forkant, litt mer harmoni, nok balanse, fokus på alt som føles viktig. Likevel så ser jeg at noen hverdagslige ting gjentar seg:

Vi leter: Jeg aner ikke hvor mange mobilladere vi har lett etter dette året. Husets eldste mann mener at noen systematisk stjeler hans ladere. Det løpes mellom etasjer, og brøles; – hvem har stukket av med min lader igjen?!? Husets tenåringer leter også etter belter, sokker, ørepropper, og innimellom en skolebok. Men egentlig er de ganske opptatt, så det er litt slitsomt å lete for mye. De spiller nemlig Fifa fotballspill. Det gjør mannen i huset også. Så det riktige er vel å si at de alle spiller mest, og leter deretter. Nå brøles det i huset igjen. Er det en fotballkamp som er vunnet, eller er det nok en lader som er borte?

Lillebror leter også. Han er lei seg over alle små legodeler som for lengst er sugd opp av støvsugeren, hvorfor kan vi ikke passe på bedre? Lillesøster leter etter tegninger og perler som kanskje noen har kastet. Selv leter jeg etter hverdagsroen, men jeg blir stadig avbrutt og må lete etter alt de andre ikke finner. Ellers leter vi voksne også etter romantikken, er det noen som vet hvor vi finner den?

Photo: Morguefile.com
Photo: Morguefile.com

Vi har litt liten tid: Hver dag har små marginer. Det er aldri morgenstund med gull i munn. Vi oppdager at matbokser ikke ble tatt ut av sekken dagen før, og der fant vi jammen en gammel banan helt nederst i sekken. Er det derfor det har luktet litt rart? Eller er det fotballskoene i gangen som lukter surt?  Lillesøster går i vranglås når hun ikke kan gå i sommerkjole i desember, og lillebror vil egentlig ikke på skolen i det hele tatt. Mannen i huset drømmer om lange og gode frokoster i fellesskap, men ender opp med å lese avisen alene på do. Er det ingen fred å få? Hvem har egentlig brukt opp alt varmtvannet? Nå er det fem minutter igjen før vi alle må være ute av huset. Fort dere, alle mann!

Jeg sitter i bilen, det er mandag og kø på vei innover til jobb. Lillesøster og lillebror er levert på barnehage og skole. Jeg gløtter over i de andre bilene, og ser mange som ligner på meg. Kvinner og menn, alene i bilen, på vei til jobb. Ekte hverdagshelter. Har dere hatt en god start på dagen? Rakk dere egentlig frokost? Hvilke kamper har dere egentlig kjempet akkurat denne morgenen?

Photo: Morguefile.com
Photo: Morguefile.com

Vi glemmer: Planleggingsdager, barnebursdager, sommerfest, dugnad, nissefest, luciafeiring, skoleavslutning og fotballturneringer. Når er alt dette? Hva skal vi egentlig ha med? Hvilken dag var det fri fra barnehagen? Er det også fri fra skolen samme dag? Skal jeg bake en kake, eller var det gevinst vi egentlig skulle ha med? Hvorfor har vi aldri småpenger tilgjengelig i dette huset? Vi må jo kjøpe lodd?!! Hvem av dere var det som skulle selge den bunken med skrapelodd til inntekt for en fotballklubb?

Er det vår tur til å ha dugnad nå igjen? Er det allerede i dag? Regnet høljer ned, det er to varmegrader og jeg står alene i enden av en fotballstadion. Dugnadsoppgaven er å passe en port under en A-lagskamp. To lange timer, helt alene. Heldigvis har jeg tatt på støvler og ullsokker, men jeg er allerede våt på buksa. Går disse timene under definisjonen verdifull egentid?

Photo: Morguefile.com
Photo: Morguefile.com

Vi håper: Vi voksne ser at det kanskje går fremover. Vi er ferdige med bleier, våkenetter, smokker,  vogner og tåteflasker. Barna er litt større. Snart kan vi se at det blir litt mer fritid. Tid til oss?

Lillesøster og lillebror har noe de vil diskutere De vil at vi skal høre godt etter. Faktisk så mener de at det er på tide med et husdyr. Helst en hund, eller gjerne to. De mener også at vi gjerne kunne fått en baby i huset, helst en lillebror. Når kan vi egentlig få en hund? Please!?!

Vi voksne forsøker å forklare at det er nok nå. Det er ikke plass til flere i denne familien. Vi forteller at vi har tatt hånd om to runder med lus, innvollsorm og mistanke om fuglelopper på husets yngste medlemmer bare dette året.  Dette kommer i tillegg til vorter, fotsopp og snørrete unger. Vi kan ikke ta ansvar for mer nå. Kanskje vi kan besøke en bondegård hvor dere kan hilse på noen dyr? Lillesøster kikker oppgitt på meg, og sier voksne er dumme – Kan du ikke en gang si ja til en katt?!?

Vi erkjenner: Vi kan drømme om at det skal bli annerledes. Tid til å komme i forkant, litt mer harmoni, nok balanse, fokus på alt som føles viktig. Men her og nå, så er det alle disse hverdagene som er det viktige. Det handler ikke om meg, men om oss, og hvordan vi skal få til en hverdag som funker helt ok.

Derfor ønsker vi hverandre en god jul, og ser frem til slike dager sammen. Vi kommer til å fortsette å lete, glemme og ha liten tid. Men samtidig så vet vi at alt dette en gang kommer til å være de små tingene som vi en gang skal savne. Vi omfavner derfor hverdagen, og ønsker alle som vi er glade i en god jul og mange innholdsrike hverdager.

Photo: Moruefile.com

«Vi voksne forsøker å forklare at det er nok nå. Det er ikke plass til flere i denne familien. Vi forteller at vi har tatt hånd om to runder med lus, innvollsorm og mistanke om fuglelopper på husets yngste medlemmer bare dette året.  Dette kommer i tillegg til vorter, fotsopp og snørrete unger. Vi kan ikke ta ansvar for mer nå»

Så godt vi bare kan

Lillebror er seks år, og egentlig ikke så interessert i fotball. Likevel har han begynt på fotballtrening, han har nemlig tre eldre brødre og en pappa som synes at fotball er veldig viktig.

Lillebror løper, danser og tuller rundt på banen. Shortsen er litt lang, og beina er litt korte. Han forsøker å få med seg alt vi sier fra sidelinjen: -Husk å løpe mot riktig mål, husk at ballen ikke skal tas i hendene, husk å følge med på det som skjer på banen.

–Jeg gjør så godt jeg bare kan, sier lillebror, og gløtter bort på pappaen som også er fotballtrener. Er han fornøyd?2013-09-15 12.16.02 

 Vi er alle omgitt av mange forventninger. Forventinger fra oss selv, og forventninger fra omgivelsene. Helt fra fødselen blir vi målt og vurdert. Det handler om å gå tidlig nok, snakke rent og å spise uten å søle. Noen år senere ser vi etter om alfabetet læres, og om lesingen beherskes. Stadig nye ord skal forstås, hva vil det egentlig si å være grei, pliktoppfyllende, morsom, spontan og lærevillig?

Lillesøster sitter på gulvet. Hun aner ikke hva hun skal ha på seg i barnehagen i dag. Er den lilla kjolen fin? Det nytter ikke å si at vi har dårlig tid, for hvis antrekket ikke funker, så er dagen rasert. Lillesøster vil bare at alle skal si at hun er en stor og flink jente, og hver dag gjør hun det hun kan for at alle skal se henne. Er alt bra nok?

2014-01-01 19.28.22

Våre forventinger til oss selv kan være en positiv drivkraft for å nå stadig nye mål. Det kan bidra til at vi strekker oss litt ekstra, og oppnår det vi ikke trodde at vi kunne klare. Men ofte har vi så alt for mange forventinger som drar oss i ulike retninger. Jeg skal være kollega, sjåfør, kokk, partner, supporter, mamma, datter, venn, nabo, bekjent, leder, motivator, organisator, dugnadsansvarlig og fredsmekler. I løpet av et døgn er det så mange situasjoner som vi skal beherske.

Jeg ser ned på det lille barnet som ligger ved siden av meg. 3766 gram, og likevel så tynger ansvaret meg fullstendig. Vil jeg klare å være en bra nok mamma for deg? Kommer jeg til å gi deg akkurat det du trenger? Vil du tenke at jeg er støttende mamma? Jeg skal gjøre så godt jeg bare kan for deg, lille venn.

Foto: Lisa Fanucchi/Morguefile.com
Foto: Lisa Fanucchi/Morguefile.com

Vår forestilling om forventninger handler om hva samfunnet er opptatt av. Vi er omgitt av mennesker, medier og trender som bidrar til å legge listen for hva som er «bra nok.» Er jeg slank nok, lykkelig nok, flink nok eller morsom nok? Vi ønsker jo at alt skal være så fantastisk; vi skal ha en spennende jobb, et harmonisk familieliv – og flinke barn. Hverdagen er tøff, og ganske ofte ender det med at idealet om det fantastiske slår sprekker. Hvem klarer egentlig å være alt dette perfekte?

Jeg står i gangen utenfor soverommet. Noen timer tidligere har lillebror og lillesøster vært vitne til at mamma ble så forbannet at hun kastet en bøtte hardt ned i kjøkkengulvet. Så sint var jeg at jeg glemte at det var matavfall i bøtten, og spagetti med tomater og kjøttsaus sprutet ut over gulv, sure unger og sliten mamma.

Mamma er en dust, freser lillesøster inne på soverommet. Lillebror er to år eldre, og har fått litt livserfaring, blant annet fra fotballbanen. Han hvisker noen ord lavt til lillesøster. Heldigvis er det høyt nok til at jeg hører:
Mammaen vår er ingen dust; hun gjør jo bare så godt hun bare kan. 

2014-01-15 20.54.56-3

 

«Hverdagen er tøff, og ganske ofte ender det med at idealet om det fantastiske slår sprekker. Hvem klarer egentlig å være alt dette perfekte?»