Uncategorized

Når små lapper mangler

 Neste helg reiser vi på kjærestetur. Noen få dager sammen, bare oss to. Det er luksustid i en lappeteppefamilie. Vi hadde en tur i fjor også, tre dager i Roma. Den gang oppdaget jeg at dette med kjæresteturer egentlig er både godt og skummelt, derfor kommer det nå en liten historie om hva som skjer når «Små lapper mangler i Lappeteppet»
***
På en vanlig mandag med slitne unger, tar jeg meg selv i å lengte bort. Tenk å sitte helt uten unger på en fortausrestaurant, solen skinner og jeg har en god bok liggende i veska. Kanskje deler jeg bord med min kjære og han spør om jeg vil ha rødvin eller hvitvin?  Harmonien oser og alt stress og logistikk er milevis unna.
Sannheten hjemme hos oss og i mange andre familier er at vi drømmer om slike stunder, men at livet her og nå handler om barnehage, skole, jobb, ugjorte lekser, fotballkamper som skal spilles, middag som skal lages og rotete hus.
Lappeteppefamilien er så heldige å ha en bestemor som er av den gavmilde typen. Hun hjelper oss gjerne. En høstdag kom det en sms fra superbestemor, som gjerne ville være barnevakt. Vi var ikke vanskelige å be, og samme kveld hadde vi booket langhelg til Roma!
Alt var greit, helt frem til avreise. Da kjente jeg den dårlige samvittigheten komme sigende. Skulle vi virkelig la barna være igjen hjemme, og reise bort alene? En ting er å reise i forbindelse med jobb eller annet hvor man «må»-  men dette , som kun er fordi vi vil vekk fra unger og hverdag?!
Vår lille jente som gråter bare jeg går en etasje ned i huset, alltid krabbende på jakt etter mammas fang. Lillebror som er husets apekatt og helst vil være med overalt, han som synes det er krise hver gang vi voksne forlater han i barnehagen, og som helst ikke vil at mamma skal dra på butikken en gang. Hva med de tre største guttene som synes det er stas å være sammen med oss på ferier – skulle de også være igjen hjemme?
Før flyet hadde lettet fra Gardermoen lengtet jeg allerede etter alle ungene, og hva var vitsen med å reise bort når vi savnet dem allerede? 
Jeg gløttet bort på min kjære mann, og uoppfordret begynte han å prate om sommerferien neste år. Den skulle vi jammen bruke sammen med alle ungene, vi burde egentlig så fort som mulig reise på tur – hele gjengen!
Så satt vi der da, to voksne som for noen timer siden bare ønsket å reise fra alt som heter ansvar. Begge savnet vi det som fyller oss med alt dette ansvaret – barna. Dette lappeteppet vårt – familien med mine og dine og våre barn. Det ble liksom ikke et skikkelig lappeteppe når mange små lapper manglet.
Hvorfor er det så ulike følelser knyttet til å reise bort alene? Jeg innrømmet at det for min del var to ting som skapte denne klumpen i magen.
Det ene var dårlig samvittighet overfor barna. Hva om de savner oss? Friskt i minnet hadde jeg historien fra min venninne som var på jobbreise et par dager. Da hun ringte hjem for å si god natt fikk hun klar beskjed fra datteren på fire år: «Mamma du har vært borte siden i går. Du må komme hjem, jeg husker ikke lenger hvordan du ser ut.» Vel – jeg kan bekrefte – den svir når du sitter på et slitent hotell noen fylker unna.
Den andre klumpen i magen handlet om det å plutselig ha alenetid sammen. I hverdagen flyr tiden, vi er omgitt av andre hele tiden. Hva om vi kjeder oss når vi plutselig er bare oss to? Det er litt skummelt å plutselig bare ha tid sammen, hva om vi ikke trivdes med å være alene på tur? 
Det gikk noen timer før klumpen i magen ble borte – jeg innrømmer det.
Kanskje var det da vi noen timere senere havnet på den herlige lokale restauranten Hostaria da Pietro (http://www.hostariadapietro.com/), hvor vi delte en flaske vin, og valgte å spise 3 retter etter hverandre uten å måtte tenke på at barn skulle legge seg. Praten gikk lett og ledig, slett ikke ulikt vår første date for noen år siden. For en kjekk mann jeg har!
Eller kanskje var det da jeg samme kveld ringte hjem til min mor, drømmebestemoren. Hun bakte ostehorn, og huset var fullt av unger. Den yngste hadde sovnet i bestemors fang. To populære fettere var på besøk, og guttene hadde ikke tid til å prate med oss. Det vil si – treåringen vår prøvde seg med et lite stikk. Han tok telefonen og brølte «mamma – kom hjem.» Han kjenner sine metoder. Da jeg to sekunder etterpå hørte han løpe leende bort for å leke med brødrene sine bestemte jeg meg: Klumpen i magen skulle fra nå av erstattes med pasta, rødvin og gode tanker om dem vi er glad i der hjemme.
Derfra ble det oss to, solen skinte og hjemturen føltes langt unna.
***
God kveld ønskes til alle dere som også trenger en kjærestetur.



Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

*