Minutter

Du sto opp, og visste at dagen var travel. Kjøring hit og dit. Handlelister, aktiviteter. En klokke som gikk så veldig fort. Forventninger fra de andre. Se meg. Gi meg bekreftelser, vær her.

Du gir alt du har. Det er deg. Du som gjør så godt du kan. Hele tiden. Du som forsøker å være der for alle andre, men som ofte glemmer deg selv. Du har ikke tid, sier du. Hverdagen går så fort.

Du hadde dårlig samvittighet da du dro ut. Vekk fra de andre. Du tok på deg joggesko. Øreplugger for å høre en sang som du aldri får hørt hjemme. Den som bare du liker. Ut av huset, noen minutter bare for deg selv.

Du hadde mange gode grunner for å la være. Ungene kranglet, tiden var knapp. Været var overskyet. Du hadde ikke tid til så mye mer enn en rask gåtur. Kanskje ikke bra nok som en treningsøkt. Sikkert ikke spennende nok.

Likevel tilstrekkelig. Du rakk å tenke noen klare tanker. Du fant hvilepuls og smilet igjen. Du fikk akkurat passe tid til å få med deg frisk luft, hvitveisen som blomstrer. Bjørka som springer ut.

Du gikk langt nok til å savne kranglefantene du hadde hjemme.  Kort nok til å forstå at slike minutter har du alltid tid til. Hver eneste hverdag.

**

PÅ STIEN EN MORGEN

Det knaser sprøtt i kongler under støvlene mine,
jeg går her halvt fraværende
med hodet fullt av blå lang-tanker
mens alt er hverdag
og ting av fortrolighet rundt meg.
Ei barnål i ene sokken min
vekker meg med et iltert stikk
– Dette er livet ditt! Her går du
midt i det,
– så lev for pokker,
plukk de gylne solsekundene
opp i den slitte gamle neverskrukka,
hjertet ditt.

Jeg stanser,
står fortumlet på stien
og snyter meg i en flik av morgenrøden

Hans Børli (Etterlatte dikt, Aschehoug 1991)

FullSizeRender (004)

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

*