Kaffekos over håpløse ektemenn og alle andre som ikke forstår

Nyter du også kaffe med tilbehør? Hvem har ikke gjort det? Sittet sammen med andre – drukket kaffe og skravlet om noen som ikke er der? Tilbehøret er slappe ektefeller, håpløse kolleger, masete unger og rare naboer.

Du kan gå inn på hvilken som helst kaffebar, sette deg ned og tyvlytte til samtalen på nabobordet. Der brettes det ut utallige historier om den håpløse late mannen, den uhøflige ungen eller den inkompetente sjefen.

Sammen med venner eller kolleger danner vi en jury som gladelig setter merkelapper på dem vi møter, og vi øser ut våre verbale dommer overfor de som står oss aller nærmest.

Foto:Kevin Rosseel/Morguefile.com

Er vi i et parforhold, er det stort sett den andre som ikke forstår noe som helst. Kommunikasjonen svikter og følelsene tar overhånd. Alle føler vi at vi gjør så godt vi kan, men likevel omgis vi av andre som gjør livet vanskelig for oss.

Det er slitsomt å være den som alltid forsøker mest, gjør alt – og forstår alle andre best. Lappeteppefamilien er intet unntak. Utallige ganger forsøker vi oss på diskusjoner basert på kun ett formål; å vinne også denne diskusjonen. Hvem har rett og hvem har feil? Hvorfor er du så sur? Klarer du aldri å finne på noe smart til middag? Hvorfor skal du alltid prioritere fotball først? Du er skikkelig lat!

Kjenner du deg igjen? Stusser du over at det er du som alltid må dra lasset? At du oftest må fikse og ordne, mens andre ikke gjør det de skal?

Eller har du begynt å tenke på at det er noe som ikke stemmer her. Hvorfor er de andre alltid håpløse? Glemmer vi oss selv i vår iver etter å dømme andre verbalt?

Innenfor kommunikasjonsteori finner vi et begrep som kalles punktuering. Det handler om at det er små punkt i relasjoner som lett kan skape inntrykk. Vi velger ut noe og setter det sammen slik at det gir en helhet. Punktuering kan beskrives som den måten deltakerne i et samspill får ideer om hverandre på.

Det betyr at det er lite som skal til for å felle en verbal dom over noen andre. Hyggelig, flink, sjarmerende, håpløs, morsom, utadvendt, sjenert, imøtekommende eller hjelpsom. Eller dum, lat, hysterisk og selvopptatt. Dette er merkelapper som vi lett kan dele ut til mennesker vi omgås.

Det sies at et førsteinntrykk kan skapes i løpet av noen få sekunder. Så kort tid kan vi bruke på å sette noen i en bås der de ikke burde være. En person vi ikke kjenner så godt kan lett defineres som en raring, en ensom fyr, eller en sær skrue. Denne personen er av andre oppfattet som en hyggelig kar, en lojal kollega, og en trofast ektemann. Ser du nå hvordan små korte øyeblikk kan bidra til å sette noen i feil bås?

Slik er det også på hjemmebane. Min kjæres altoppslukende lyst til å se fotball til alle døgnets tider kan lett føre til at jeg punktuerer han som en sportsgal sofagris. Dette negative inntrykket kan lett påvirke meg til ikke å legge merke til alt det positive han stort sett gjør.

Det kan være brutalt å bli gjenstand for andres vurdering, og ofte er våre konklusjoner både forhastede og feil.

Burde vi ventet litt før vi konkluderer?

Kirkens Bymisjon har et uttrykk som heter “Ingen er bare det du ser.” De sier at mennesker de møter er så mye mer enn bare det vi ser ved første øyekast. Kanskje skal vi huske dette uttrykket både på hjemmebane og på vårt neste kafebesøk?

Skal vi nøye oss med en god kopp kaffe? La sladderen stilne denne gangen? I stedet for å snakke om den håpløse partneren, den vanskelige kollegaen eller den håpløse venninnen tenker vi heller på hvordan vi neste gang kan møte dem annerledes. Kanskje ender vi opp med å være en litt bedre kjæreste, kollega eller venn?

Verden ble mindre håpløs da de håpløse forsvant