En omvei for deg

Jeg kjører ofte en omvei for å kunne passere akkurat der. Jeg sitter i bilen og kikker opp tre etasjer. Det er en blokk med vinduer og balkonger som ser helt like ut. Blikket fester seg likevel alltid rett på den lille leiligheten. Jeg leter etter en bevegelse bak gardinene. Et tegn på at hun fortsatt er der. Et lite kjøkken med plass til en farmor. Min farmor.

Jeg er syv år, og venter utålmodig på at morgenstellet skal bli ferdig. Hun vasker den spinkle overkroppen sin med lunkent vann. Den tynne kammen blir brukt i det mørke håret. Til slutt den rosa leppestiften. Den som gjorde at alle sigarettsneiper ble farget rosa. Vi skal på bytur. Hun og jeg. Snart skal jeg småløpe for å holde følge med henne. Damen med den rakeste ryggen, og de raske og effektive skrittene.

Enke, to barn, en strevsom tilværelse. Når jeg nå i voksen alder innser hvor lite hun egentlig hadde å rutte med, fatter jeg ikke hvordan hun greide å få det til. Men jeg hørte aldri at hun klaget over hverdagen, eller ønsket seg et annet sted. Hun gjorde det beste hun kunne med det lille hun hadde. – En kan jo ikke sette seg ned heller, sa farmor mens hun stelte for alle andre. Hun utdypet aldri hvordan hun egentlig hadde det. Hva hun lengtet etter, eller hvem og hva som kanskje manglet i livet. Det viktige var bare å få hverdagen til å gå rundt på sitt vis. Hun klarte det – og så mye mer.

Foto: Privat
Foto: Privat

Jeg er tjuefire år. Det er nyttårsaften. Det er bare oss to. Jeg er nyinnflyttet til en ny by og kjenner få på min egen alder. Alle hadde sine planer i kveld. Vi sitter i hver vår stol og ser på nyttårsrakettene. I vinduskarmen står det skåler med eddik. – Det er fint med eddik, sier hun. – Det renser luften. Jeg tenker på året som har gått, og lurer på hvordan det neste blir. Farmor gjør det samme, vi er like sånn. Er hun fornøyd med livet? Vil jeg bli lykkelig? Vil biter falle på plass? Farmor henter eggelikør og skjenker to små glass. Vi nipper til det søte innholdet.

Noen år senere skal vi tømme den lille leiligheten. Et slitt kjøkkenbord. Smykker som hun hadde brukt helt frem til hun døde. Jeg arvet den ene lenestolen. Den hun ofte satt i etter morgenstellet. Når jeg savner henne altfor mye, setter jeg meg i den. Kikker ut av et vindu, og lurer på hva hun så da hun satt i den samme stolen. Kunne farmor fortalt om det er noe annet enn eddik som kan rense luften?

Jeg kjører forbi blokken. Det er tolv år siden hun ble borte. Fortsatt vinker jeg opp til den lille balkongen. Det er nye gardiner, nye eiere. Hun var der da jeg ble født. Jeg var der da hun døde. Mellom der ligger alle hverdager som skaper grobunn for savn.

Jeg håper at jeg også blir en sånn en. Som noen velger å ta en omvei for. Bare for å passere huset mitt. At noen stopper opp litt, vinker en ekstra gang. Mimrer tilbake og tenker at «akkurat der bodde kjære du.»

Hun var der da jeg ble født. Jeg var der da hun døde. Mellom der ligger alle hverdager som skaper grobunn for savn.

 

 

 

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

*