Spor

Jeg drar dit når jeg er på mitt gladeste. Jeg drar dit på mitt tristeste. Jeg drar dit når jeg må tenke, eller når jeg ikke orker mine egne tanker.

I barndomsbyen min er det en vakker kanal. Langs den finner jeg de første hvitveisene om våren. På høsten er det ekstra rødt, ekstra gult, ekstra fint akkurat her. Trærne har vokst seg så veldig høye år for år. På kalde klare vinterdager luner solen et spesielt sted helt nederst. Jeg lukker øynene og legger meg på en av benkene. Sommeren kjennes rett rundt hjørnet.

Foto: Sølvi Foss

Kanalen ble gravd ut for mer enn 150 år siden. På kirkegården, en kort gåtur fra kanalen ligger store deler slekten på pappas side gravlagt. Generasjoner som levde den gang kanalen var ganske ny. Familiemedlemmer som jeg har sterke bånd til. De gikk langs kanalen lenge før jeg var født. Nå er det min tur.

Jeg sorterer bilder, og finner et bilde av pappas onkel. Han jobbet på det lokale verftet, i enden av kanalen. Han syklet til arbeid på mine turstier. På jobben var han en av mange arbeidere, men hjemme var han vår favorittonkel. Kanskje var det på grunn av humøret hans, røverhistoriene eller det at vi alltid fikk beholde vekslepengene når vi handlet i kiosken på hjørnet. Jeg går ofte bort til graven hans, han er gravlagt rett ved siden av farmoren min. Klapper steinen, og blir glad inni meg.

Farmor gikk hele tiden i godt tempo. På vei til eller fra noe, over hele byen. Hun opplevde kanalen som ung jente, mamma, enke, pensjonist. Jeg kikker på trærne som er langs vannet. De som lager en spesiell lyd. Det rasler så fint når det blåser der nede. Hadde hun tid til å se på de samme trærne som jeg nå ser på? Eller hadde hun blikket vendt ned mot sjøen, og tenkte på han som ikke var hjemme?

Jeg kikker oppover. Kanalen er så lang når jeg står på broen. Nå når den er gravd ut, er det nesten umulig å forestille seg at den en gang ikke var her.  Jeg lurer på om de egentlig hadde troen? Arbeidskarene som fikk utdelt hver sin hakke og spade. De som skulle jobbe på nesten samme sted i årevis. Meter for meter med hardt arbeid. Utallige lass kjørt bort med hest og kjerre. Lange arbeidsdager, tunge løft, liten variasjon.

Foto: Sølvi Foss

Mamma og pappa ble foreldre til broren min og meg da de var i begynnelsen av tyveårene. Unge småbarnsforeldre. På bilder fra den tiden ser jeg at vi ofte er i parken, som ligger rett ved kanalen. Vi kikker på svaner, sykler, løper. Jeg husker ingen spesielle hendelser, men vet at det var trygt, godt, ukomplisert. Jeg oppsøker de samme steder nå. Jeg forsøker å gjøre de samme tingene sammen med mine egne unger nå. Klarer jeg å gi det noe bra videre til dem?

Den ble 867 meter lang, 19 meter bred og 3 meter dypt. Jeg håper de så det selv. De hadde ikke bare laget en kanal. De hadde også satt et vakkert spor i landskapet. Det er blitt et sånt sted. Et sted for å puste. Et sted for å gruble. Et sted for å mimre tilbake. Et sted for alle følelser.

Jeg håper på en slags repetisjon. At noen om riktig mange år går akkurat dit. Finner ro, ser det jeg ser nå. Sender noen vennlige tanker til de som faktisk klarte å grave så langt. Tenker tilbake på mennesker som de har i hjertet sitt – og at en av dem kanskje er meg.

Foto: Privat

«Jeg kikker på trærne som er langs vannet. De som lager en spesiell lyd. Det rasler så fint når det blåser der nede. Hadde hun tid til å se på de samme trærne som jeg nå ser på?»

Usynlige uker

Tanken slo deg et øyeblikk. At du skulle legge ut en stemningsrapport til alle dine venner på Facebook. Et bilde av deg selv i fosterstilling i sofaen, med teksten «sommeren suger»

Men du gjør ikke sånt. Du velger stillheten. Ordløse dager. Usynlige uker. Du bryter ikke idyllen som hersker der ute. Historiene om lange sommerkvelder, vennskap, harmoni, kjærlighet. Høye topper som er besteget, eller eksotiske hotell. Alt smertefritt. Det du ikke finner selv.

Så denne er til deg. Du som leser i avisen at solen sto opp klokken 0425 i Oslo. Men hva hjelper det når alt likevel føles så mørkt?

Kanskje ble ikke sommeren slik du hadde tenkt. Noen mangler. Fire uker ferie. Fra hva? Tomhet tar så stor plass

Da du var liten drømte du om å reise med fly. På egenhånd. «Jeg reiser alene» skiltet gjorde alt så trygt. Noen du var glad i ventet på deg – der fremme. Du er voksen nå. Ensomheten kommer, selv om andre er tilstede. Du vet det. Den andre vet det. Likevel er det unevnelig.

Så denne er til alle dere. Som ikke vet helt hvordan sommeren blir. Som ikke vil svare ærlig når noen spør hvordan det går. Dere som er ganske tause akkurat nå.

Foto: Sølvi Foss

Klarer du å huske dette ene? At det blir bedre dager. Lyset kommer tilbake. En dag kommer du til å kjenne yrende sommer inni deg. Intens varme selv om kalenderen viser høst. Gled deg, nyt det!

Glem de andre. Det er de fineste øyeblikk som deles. Noen ganger må det filter til. Det som visker ut rynker, støy og skygger. Det er glansbilder som vises frem. Andre har vært der du er nå. Alle har sitt.

Denne sommeren går fort. Det er dager, timer, minutter. Og blir dette uoverkommelig så er det bare to ting som gjelder: Pust inn. Pust ut.

Du kommer deg opp, ut, vekk, frem. Varmen finnes et sted. Solen kommer helt sikkert tilbake. Snart.

**

Foto: Sølvi Foss

 

 

 

 

 

Underveis

Bilturer på åttitallet var lange. Vi kjørte fra huset vårt på Nordmøre og sørover til farmor i Vestfold. To voksne og to barn sammen i bilen i åtte timer.

Storebror og jeg kranglet allerede før vi satt i bilen. Da lillebror ble født i 1983 ble han strategisk plassert i et barnesete midt mellom oss.

Mamma hadde laget nistemat. På fergen over fjorden fant hun frem plastbokser i glade farger. Hjemmebakt brød med kokt egg, rundstykker med salami. Rundstykke med banan til meg som var kresen. Kaffe på kaffekannen. Pappa rakk en røyk ute på bildekket mens mamma pakket sammen etter måltidet.

Vi handlet aldri i kiosker. På lengre turer stoppet vi på rasteplasser. Fra bagasjerommet hentet pappa frem propanapparatet, og mamma fant frem kjølebagen. Trengte vi noe å sitte på? Pappa hadde klappstoler og jammen lå det et sammenslått bord nederst i bagasjerommet.

Noen minutter senere luktet det stekte koteletter fra pannen. Skikkelig middag langs E6. Poteter, grønnsaksblanding. Ferdigblandet saft på tomme brusflasker, selv ikke ketchupen var glemt.

– Dette er ferie, sa pappa. Det er bare førti mil igjen til vi er fremme

«Noen minutter senere luktet det stekte koteletter fra pannen. Skikkelig middag langs E6»

 

En omvei for deg

Jeg kjører ofte en omvei for å kunne passere akkurat der. Jeg sitter i bilen og kikker opp tre etasjer. Det er en blokk med vinduer og balkonger som ser helt like ut. Blikket fester seg likevel alltid rett på den lille leiligheten. Jeg leter etter en bevegelse bak gardinene. Et tegn på at hun fortsatt er der. Et lite kjøkken med plass til en farmor. Min farmor.

Jeg er syv år, og venter utålmodig på at morgenstellet skal bli ferdig. Hun vasker den spinkle overkroppen sin med lunkent vann. Den tynne kammen blir brukt i det mørke håret. Til slutt den rosa leppestiften. Den som gjorde at alle sigarettsneiper ble farget rosa. Vi skal på bytur. Hun og jeg. Snart skal jeg småløpe for å holde følge med henne. Damen med den rakeste ryggen, og de raske og effektive skrittene.

Enke, to barn, en strevsom tilværelse. Når jeg nå i voksen alder innser hvor lite hun egentlig hadde å rutte med, fatter jeg ikke hvordan hun greide å få det til. Men jeg hørte aldri at hun klaget over hverdagen, eller ønsket seg et annet sted. Hun gjorde det beste hun kunne med det lille hun hadde. – En kan jo ikke sette seg ned heller, sa farmor mens hun stelte for alle andre. Hun utdypet aldri hvordan hun egentlig hadde det. Hva hun lengtet etter, eller hvem og hva som kanskje manglet i livet. Det viktige var bare å få hverdagen til å gå rundt på sitt vis. Hun klarte det – og så mye mer.

Foto: Privat
Foto: Privat

Jeg er tjuefire år. Det er nyttårsaften. Det er bare oss to. Jeg er nyinnflyttet til en ny by og kjenner få på min egen alder. Alle hadde sine planer i kveld. Vi sitter i hver vår stol og ser på nyttårsrakettene. I vinduskarmen står det skåler med eddik. – Det er fint med eddik, sier hun. – Det renser luften. Jeg tenker på året som har gått, og lurer på hvordan det neste blir. Farmor gjør det samme, vi er like sånn. Er hun fornøyd med livet? Vil jeg bli lykkelig? Vil biter falle på plass? Farmor henter eggelikør og skjenker to små glass. Vi nipper til det søte innholdet.

Noen år senere skal vi tømme den lille leiligheten. Et slitt kjøkkenbord. Smykker som hun hadde brukt helt frem til hun døde. Jeg arvet den ene lenestolen. Den hun ofte satt i etter morgenstellet. Når jeg savner henne altfor mye, setter jeg meg i den. Kikker ut av et vindu, og lurer på hva hun så da hun satt i den samme stolen. Kunne farmor fortalt om det er noe annet enn eddik som kan rense luften?

Jeg kjører forbi blokken. Det er tolv år siden hun ble borte. Fortsatt vinker jeg opp til den lille balkongen. Det er nye gardiner, nye eiere. Hun var der da jeg ble født. Jeg var der da hun døde. Mellom der ligger alle hverdager som skaper grobunn for savn.

Jeg håper at jeg også blir en sånn en. Som noen velger å ta en omvei for. Bare for å passere huset mitt. At noen stopper opp litt, vinker en ekstra gang. Mimrer tilbake og tenker at «akkurat der bodde kjære du.»

Hun var der da jeg ble født. Jeg var der da hun døde. Mellom der ligger alle hverdager som skaper grobunn for savn.

 

 

 

Tilbakeblikk

 Ein farfar i livet skull’ alle ha
Ein goffa å springe ned til
som alltid har lyst på ein kaffikopp
og til å kaste bort tid på ein liten kropp
  (Odd Nordstoga)

**

Min bestefar var kommunekasserer. Etter jobb dro han ofte ut på fjorden i en enkel tresnekke. Der fisket han middagsfisk. Mormor kunne se fra kjøkkenvinduet når han var på vei tilbake. Hun sto ofte utenfor huset og ventet når han sakte tuslet opp den bratte bakken fra naustet. Fisken ble renset av de to i fellesskap og deretter gjort om til middagsmat.

Fiskekaker, fiskeball og seibiff, alt varsomt lagt i poser i den store fryseren ute i gangen. Jeg kan ennå kjenne lukten av sei med stekt løk en søndag ettermiddag. Jeg kan huske hvordan mormor strøk meg rolig på kinnet med en litt ru håndflate da hun forsto at jeg ikke likte maten. Hun hvisket at jeg heller kunne komme ut på kjøkkenet og hente en skål med sviskesuppe.

– Husk at du kan glede deg til kaffen,sa hun. – Jeg har akkurat bakt ferske horn. Er det ikke jordbærsyltetøy du liker aller best?

#enkleøyeblikk #livet #hverdag

Eidsvåg

Ein farfar i livet skull’ alle ha
Ein bessfar å vende seg til
med alt som ein går rundt og lurar på
I Farfar sitt naust er det alltid råd
Ja, ein farfar i livet skull’ alle ha

Telefon

Det er gått noen dager siden jeg var hos deg. Jeg venter bare på at du skal ringe meg.

Jeg har med telefonen overalt. Jeg kommer til å ta den med en gang du ringer. Jeg har med en lader også. Jeg kan ikke risikere at telefonen er tom for strøm.

arrowpedigree

Jeg grubler mye. Når er det egentlig vanlig å ringe tilbake? Er det positivt eller negativt at du ikke har ringt ennå? Er det god dekning her jeg står nå? Jeg rydder vaskerommet. Jeg sorterer sokker, og jeg rydder i boden.

Det er gått seks dager. Jeg står i kø på Rimi og skal kjøpe blomkålsuppe. Telefonen er i den ene hånden. Hva gjør jeg hvis du ringer akkurat nå? Jeg står ved siden av flere ukjente mennesker.

Det er gått to nye dager. Hodet er fullt når jeg våkner, og jeg legger meg om kvelden med de samme tankene. Jeg lager de dystreste bilder.

Ventetiden er uutholdelig. Kan du ikke bare ringe snart?

cropped-lappeteppetid.jpg

Du ringer meg etter åtte dager og seks timer. Stemmen din er trygg, og alt faller på plass. Du forteller at du akkurat har fått svaret fra sykehuset, og at du ville ringe nå før siste pasient. Kulen de fant i brystet mitt er helt ufarlig. Du sier at jeg kan slappe helt av nå.

Det du forteller er det eneste jeg trenger å høre i hele verden.

«Kan du ikke bare ringe snart?»

 https://kreftforeningen.no/stott-kreftforeningen/

Akkurat slik du er

Følelsen av gode øyeblikk varer lenge etterpå.  Det kan være en fin sang, noen personlige ord, et dikt som rører, en kjærlig melding eller et varmt blikk.

Jeg har vokst opp i en familie med mange slike øyeblikk. Mamma og pappa møtte hverandre da de var 18 og 20 år gamle, forlovet seg raskt – og giftet  seg noen måneder senere. Etter kort tid hadde de to små barn og veldig mye hverdag. Pappa har fortalt om den gang de bare eide noen få møbler, og da de leide et hus som ikke hadde toalett. Litt etter litt har de skaffet de alt som de nå har sammen.

Nå, 44 år senere er det umulig  å skille hvem som eier hva. De har bygget huset sammen,  og  noen år senere kjøpte de en hytte som deretter ble pusset opp rom for rom.
Foto: Morguefile.com
Foto: Morguefile.com

Rundt huset hjemme har de en kjempelang mur av naturstein. Hver eneste stein har de funnet på fjellet, fraktet dem i tilhenger eller båret ned i en ryggsekk. Pappa har stablet steiner, og mamma har servert kaffe og nystekte rundstykker med hans favorittpålegg. Hun vet hva han liker best.

2014-04-13 13.51.57

Når pappa slår gress, er mamma i nærheten – klar med rake og hagehansker. Et vennlig blikk, en klapp på kinnet. En latter som ligger i luften når de er sammen.

Hvert år feirer de bryllupsdagen. En blomst fra ham, og noe godt til middag fra henne. Jul, bursdag, morsdag og farsdag. Mamma finner alltid en god anledning til å lage i stand noe ekstra hyggelig. – Nå skal vi kose oss, sier hun, og dekker bordet.

Pappa synger og spiller gitar. Han ser på kona si, og synger en sang han har sunget så mange ganger; ”vi skal gå hånd i hånd gjennom livet du og jeg.”

I fjor ble det oppdaget at mamma hadde fått brystkreft, og de måtte forholde seg til operasjon og cellegift. Da mamma måtte velge ut parykk, sa hun spøkefullt til pappa at nå hadde han sjansen. Hvis han hadde en drøm om forandring, så kunne hun jo velge en ny frisyre! Hva med langt hår i en ny farge i stedet for den korte frisyren hun hadde hatt i alle år?

Pappas tilbakemelding  var ikke overraskende – bare en varm  bekreftelse;
ingenting skulle forandres, han ville bare ha henne akkurat slik hun alltid hadde vært.

Foto: Stine Bjerkan/Birmany
Foto: Stine Bjerkan/Birmany

«Ingenting skulle forandres, han ville bare ha henne akkurat slik hun alltid hadde vært»

 

Den første julen uten deg

Årets siste måned er noe for seg selv. Desember kommer på den mørkeste tiden av året, lastet med adventslys, stjerner og glitter. Det er uker fylt av juleønsker, og spørsmål om hva vi ønsker oss til jul. Men det er ikke alle ønsker som kan oppfylles. Kanskje var det et forhold som gikk i stykker, en trygghet som ble borte, eller savnet av noen vi ikke skal være sammen med. Det er ikke alle som gleder seg til jul. Dette kan være vanskelig å ta inn over seg midt i vår egen førjulslykke.

Den første julen etter et samlivsbrudd er vond for mange av oss. Les mer om mine juletanker i kronikken som ble publisert i Dagsavisen nå i desember.

«En jul uten egne barn blir derfor noe som rører ved følelser dypt inne i oss, og det blir vanskelig å finne glede med jul rett etter et samlivsbrudd.»

Foto: Clarita/Morguefile.com
Foto: Clarita/Morguefile.com

Pass som passer for meg?

Har du også funnet frem passet? 

Det første passet: Jeg fikk mitt første pass da jeg var 20 år. Bildet er alvorlig, men øynene glitrer likevel i munter forventning. Passet brukes på interrail til Frankrike med en god venninne. Første ferie alene.

Pass til mor: Passet fra tyveårene byttes ut. Jeg er 30 år og småbarnsmor, klar for å reise på ferie med samboer og et lite barn. Lite vet jeg da at den lille familien er splittet opp få år senere.
Foto: Mzacha/morguefile.com

Runde nummer to: 35 år og klar for nytt pass. Damen på bildet er veldig forelsket. To uker tidligere møtte jeg en kjekk fyr. Forventninger og drømmer – kan dette bli noe bra? Kommer dette til å vare?

Foto: Chelle/Morguefile.com

Troll trenger pass: Sommeren 2012 – lillesøster og lillebror trenger nytt pass, og det gjør mamma også. Litt liten tid, alltid ute i siste liten. To små troll er fulle av energi, og en halvsyk mann er på slep. Han er sur allerede på parkeringsplassen.

  

Damen bak disken peker på en lapp hvor det ettertrykkelig står at det må medbringes passfoto av barna før det kan lages pass. Shit…det hadde jeg glemt, er det noen fotoboks i området?

Foto: Myspace.com (ukjent)
Sliten dame, syk mann og to troll går på leting etter fotoboks. Det må veksles mynter, mange mynter. Er det noen som har gode triks for å få en toåring til å se rett frem, holde munnen lukket og rekke opp til riktig høyde? Lillebror geiper til blitsen, og mor hvisker stille trusler om inndragelse av is, leker og alt som er gøy. Smil!!! Det veksles flere mynter, og mor tenker i sitt stille sinn at det hadde kostet mindre å leie inn en profesjonell fotograf. Lillesøster nekter å gå inn i boksen. Er vi helt tom for tyvekroninger igjen??

Min kjære lurer på om vi snart er ferdige, han mener at han holder på å få alvorlig influensa. På vei tilbake til passkontoret høljer regnet ned,  og ungene hyler i forferdelse over vannet som renner nedover ryggen. En andpusten mamma får omsider levert inn bilder og skjema, og ber en stille bønn om at damen bak disken godkjenner bilder av skitne rampeunger. Hun godkjenner strengt et bilde av hvert barn.

På vei ut kommer jeg på at jeg også må huske å få et nytt pass. En klissvåt mamma setter seg ned på en krakk. Damen bak skranken minner meg på at jeg må være alvorlig. Denne gangen er påminnelsen overflødig.

Foto: Morguefile.com
Kjære passkontrollør: Årets pass viser en dame på 40 år. Håret er flatt og vått, og mascaraen har sklidd ned på kinnet. Du ser bare ansiktet mitt på bildet, og vet ikke at jeg i hendene har 40 ubrukelige passbilder av lillesøster og lillebror.
Neste uke ser du meg på flyplassen på vei til ferie. Jeg skulle ønske at du ser på bildet, og tenker at jeg ser bedre ut i virkeligheten, men det skjer ikke.

Du kommer til å se en dame som ligner på henne på passet. Hun er sammen med 5 unger og en stresset mann – men alle har i alle fall gyldige pass. 

Feriehilsen fra Lappeteppefamilien

Snakke med barna om rettssaken?

Den store rettssaken etter 22. juli er godt igang, og aviser, tv og radio flommer over av grusomme beskrivelser. Vi får se bilder av gjerningsmannen, og har fått høre detaljer om dagen som skapte en nasjonal tragedie.

Vi voksne sluker informasjon og prøver å fatte realiteter bak det vi hører. Våre barn får med seg mange av de samme inntrykkene som oss, vi klarer ikke å skjerme barna fra det vi ser, leser og hører. Ifølge barneombud Reidar Hjermann er det viktig at vi voksne forstår at barna kan trenge å få vite hva som har skjedd – akkurat som oss voksne. Vi kan ikke ignorere at de får med seg nyheter om rettssaken.

Til voksne som trenger gode råd, vil jeg anbefale at dere leser tipsene som barneombudet har laget om hvordan vi kan møte barna. Les mer her

Vennlig hilsen Lappeteppefamilien

Foto: Lisa Fanucchi/Morguefile.com