Tanken slo deg et øyeblikk. At du skulle legge ut en stemningsrapport til alle dine venner på Facebook. Et bilde av deg selv i fosterstilling i sofaen, med teksten «sommeren suger»
Men du gjør ikke sånt. Du velger stillheten. Ordløse dager. Usynlige uker. Du bryter ikke idyllen som hersker der ute. Historiene om lange sommerkvelder, vennskap, harmoni, kjærlighet. Høye topper som er besteget, eller eksotiske hotell. Alt smertefritt. Det du ikke finner selv.
Så denne er til deg. Du som leser i avisen at solen sto opp klokken 0425 i Oslo. Men hva hjelper det når alt likevel føles så mørkt?
Kanskje ble ikke sommeren slik du hadde tenkt. Noen mangler. Fire uker ferie. Fra hva? Tomhet tar så stor plass
Da du var liten drømte du om å reise med fly. På egenhånd. «Jeg reiser alene» skiltet gjorde alt så trygt. Noen du var glad i ventet på deg – der fremme. Du er voksen nå. Ensomheten kommer, selv om andre er tilstede. Du vet det. Den andre vet det. Likevel er det unevnelig.
Så denne er til alle dere. Som ikke vet helt hvordan sommeren blir. Som ikke vil svare ærlig når noen spør hvordan det går. Dere som er ganske tause akkurat nå.
Foto: Sølvi Foss
Klarer du å huske dette ene? At det blir bedre dager. Lyset kommer tilbake. En dag kommer du til å kjenne yrende sommer inni deg. Intens varme selv om kalenderen viser høst. Gled deg, nyt det!
Glem de andre. Det er de fineste øyeblikk som deles. Noen ganger må det filter til. Det som visker ut rynker, støy og skygger. Det er glansbilder som vises frem. Andre har vært der du er nå. Alle har sitt.
Denne sommeren går fort. Det er dager, timer, minutter. Og blir dette uoverkommelig så er det bare to ting som gjelder: Pust inn. Pust ut.
Du kommer deg opp, ut, vekk, frem. Varmen finnes et sted. Solen kommer helt sikkert tilbake. Snart.
Det er sommer. Jeg har ikke mistet melketennene. Jeg har ikke begynt på skolen. Jeg har ikke blitt klar over at vi snart skal flytte. Femti mil nordover. Bort fra farmor. Hun jeg føler meg aller mest lik. Til et nytt hjemsted. Nye naboer. Nye venner. Jeg har ikke kjent meg fremmed på steder hvor jeg egentlig er hjemme.
Jeg har ikke opplevd savn, usikkerhet, relasjoner som blir borte. Jeg vet ikke hva bekymring er. Min verden er en liten gatestubb. Et hus, en godtebutikk, et sentrum som ligger rett nede i gata. En venninne som jeg nettopp har blitt kjent med. En nabogutt å leke med. En farmor som kjøper grønne epler fordi hun vet at det er det jeg liker aller best.
Foto: privat
Jeg har ennå ikke blitt en tenåring. Forelsket, forventningsfull. Skuffet. Jeg har ikke blitt student som gruer seg til eksamen. Dårlig råd, usikker på valgene. Jeg har ikke blitt noens kjæreste, en samboer. Jeg har ennå ikke blitt en mamma.
Jeg har ikke opplevd brudd. Jeg har ennå ikke kranglet med noen. Jeg vet ikke hva nederlag er. Jeg har ennå ikke blitt en dame som synes at tiden bare går så fort. Hun som lurer på om dette er alt.
Jeg har bare melketenner, en pannelugg som er klippet med en kjøkkensaks. Et smil som er til han bak kameraet. En trygg pappa som har kjøpt en lekeklokke, et plastarmbånd og et smykke. Gave til en seksåring som sier at dette var den beste gaven hun kunne fått i hele verden. Hun som synes at hun ser så fin ut, akkurat sånn som hun er nå.
Jeg vet ennå ikke dette. At en vanlig tirsdag. En hagestol. Varmt i luften. Ingen planer. Sammen med mine nærmeste. At det er slike vanlige øyeblikk som vil bli tatt frem som de aller mest dyrbare når et liv en gang skal telles opp.
Varm klem fra Sølvi
At det er slike vanlige øyeblikk som vil bli tatt frem som de aller mest dyrbare når et liv en gang skal telles opp.
«Tre mennesker født på nøyaktig samme dag. Født inn i samme land og i samme tid, likevel skal livene deres ta helt ulike retninger.»
Serien gir en rørende beskrivelse av at det ofte noen sentrale øyeblikk som former et liv. Noe som skjedde, noe som ikke skjedde. Episoder og mennesker. Noen viktige personer som skulle få en helt sentral plass i ens eget liv. En snill farmor, en ekte venn, en du ble forelsket i eller en voksenperson som var der akkurat da du trengte det.
Ved årets start inviterte jeg dere med på 12 steg for et litt bedre liv. Mitt eget hverdagsprosjekt startet med et tilbakeblikk for ett år siden. Utgangspunktet var en følelse av å være sånn helt passe fornøyd med hverdagen, og listen over alt jeg ønsket å endre var lang:
«Jeg ønsker å bli blidere, slankere, lykkeligere, mer effektiv og mer impulsiv, oppleve mer, klage mindre og utvikle meg på en rekke områder. Jeg ønsker å ta tak i alt som er forfalt.»
Fokuset var ofte på hva som ikke var bra i hverdagen. Følelsen av at jeg ikke brukte tiden riktig var sterk.
Når en skal forandre noe, er det lett å tenke at det er lurt å gjøre store endringer. Handlinger som kan fremskape forandring. Nye forsett, større prosjekt, eller hoppe inn i noe nytt og ukjent. Dette var også min første tanke, men så valgte jeg i stedet å stoppe opp litt:
«Jeg skal rett og slett bruke tid på å skaffe meg oversikt og bli mer klar over hva som virkelig er viktig. Da er det kanskje enklere å se klar hva som egentlig bør justeres?»
Et tilbakeblikk gir mange svar. Hva har dette livet bestått av så langt? Jeg lurte på hva som virkelig hadde satt spor og hva som egentlig hadde vært viktig i de årene jeg allerede hadde levd?
Photo: Morguefile.com
Sammen skal vi stoppe opp litt, og neste uke skal jeg vise deg hvordan du selv kan ta et enkelt tilbakeblikk i ditt eget liv. Inntil da, håper jeg du tar en titt på programmet «datoen» og blir inspirert. Det blir i alle fall jeg når de på slutten av programmet oppsummerer livet:
«Alt starter et sted. En fødestue, en dato og så kommer alt dette andre. Alle seire og nederlag. Alle valgene vi tar. Strømmen av øyeblikk som til sammen blir et liv. Hvem ble vi egentlig. Hvor tok vi veien?»
Legger du merke til forventningen januar bringer med seg? Vi skal starte det nye året med gode forsett, friske planer og alle gode hensikter. Et nytt og bedre liv kan komme hvis vi bare ønsker det sterkt nok.
Hva venter vi på?
«Meg og mine mål.» Ord som er blitt så viktige for oss. Vi som ønsker oss fremover, vi som liker å vite hvor vi skal gå. Det er jo bare å planlegge livet? Eller?
I 1987 var jeg skikkelig forelsket og håpefull. Jeg visste ikke at jeg i 1998 skulle være full av kjærlighetssorg.
I 1996 hadde jeg ingen venner å feire med. Jeg var sammen med farmor på 83 år, og ingen av oss var ensomme. I 1997 var jeg på fest med mange nye venner. Jeg innså da at ensomhet kan komme der det ser festligst ut.
I 2003 var jeg en småbarnsmamma som håpet at et forhold skulle vare. I 2004 hadde jeg likevel blitt alenemamma.
I 2012 feiret jeg sammen med mamma og pappa, og la mange planer for det neste året. I 2013 kunne vi se tilbake på måneder med bekymring og usikkerhet. Mamma hadde igjen fått kreft.
Livet hadde vært så enkelt å planlegge hvis vi bare kunne styre alle disse hverdagene. De som kommer. De som går. De som gir. De som krever, og de som noen ganger gjør at livet forandres. Øyeblikk som gir oss retning eller som blir betydningsfulle når vi en gang ser tilbake.
Tilbakeblikk er viktig. Det forteller oss hva som har vært viktig så langt i livet. Opplevelser som gjorde oss spesielt glad, bekymret, sint eller forventningsfull. Eller møter med mennesker som skulle vise seg å bli viktige for oss.
Små øyeblikk som vil vise seg å være betydningsfulle når vi en gang skal oppsummere et langt liv.
Hvilke nyttårskvelder husker du aller best?
Vi snakkes snart!
Gode tanker fra Sølvi
Foto: Eyecatch7/Morguefile.com
«Meg og mine mål.» Ord som er blitt så viktige for oss. Vi som ønsker oss fremover, vi som liker å vite hvor vi skal gå. Det er jo bare å planlegge livet? Eller?
Skummelt og spennende! Nå er boken min «Ekte hverdag» straks klar for lansering.
Det hele begynte med et nyttårsforsett. Eller kanskje var det den snikende erkjennelsen av at det hadde vært nok av store nyttårsforsett i mitt liv. Desember måned, aviser og ukeblad flommer over med forslag til den beste starten på det nye året. Jeg leser, og vet at jeg kan komme i mitt livs form. Jeg kan finne balansen og samtidig bli harmonisk hvis jeg bare følger de gode rådene. Det finnes ingen hindre. Jeg får vite at det er viktig å realisere seg selv, vi kan jo ikke stå stille i dagens samfunn:
«Det er bare ett problem: jeg har gjort akkurat dette i mange år allerede. Lagt store planer, satt opp gode nyttårsforsetter, laget avtaler med venner om å bli en bedre utgave av meg selv. Men jeg har ikke blitt mer fornøyd.»
Halvveis i livet, passe fornøyd. På tide med en fot i bakken?
Jeg tilhører en generasjon som har alt, men som likevel lurer på om dette er alt. Nyttårsforsettene ble derfor byttet ut dette ene åre. Hva med å stoppe opp litt? Dykke inn i den vanlige hverdagen og finne ut hva som virkelig betyr noe?
12 MÅNEDER
– Uten å bli fantastisk.
– Leve helt vanlig
– Finne det som skaper et litt bedre liv
Det er disse tolv månedene boken handler om. Når den ekte hverdagen får stå i fokus: Hva er bra? Hva mangler? Og hva er det egentlig som trengs for å få en litt bedre tilværelse?
Jeg gleder meg til å lansere boken, og håper flere av dere kan bli inspirert til å finne tilbake til gleden over den helt vanlige hverdagen.
Det er gått noen dager siden jeg var hos deg. Jeg venter bare på at du skal ringe meg.
Jeg har med telefonen overalt. Jeg kommer til å ta den med en gang du ringer. Jeg har med en lader også. Jeg kan ikke risikere at telefonen er tom for strøm.
Jeg grubler mye. Når er det egentlig vanlig å ringe tilbake? Er det positivt eller negativt at du ikke har ringt ennå? Er det god dekning her jeg står nå? Jeg rydder vaskerommet. Jeg sorterer sokker, og jeg rydder i boden.
Det er gått seks dager. Jeg står i kø på Rimi og skal kjøpe blomkålsuppe. Telefonen er i den ene hånden. Hva gjør jeg hvis du ringer akkurat nå? Jeg står ved siden av flere ukjente mennesker.
Det er gått to nye dager. Hodet er fullt når jeg våkner, og jeg legger meg om kvelden med de samme tankene. Jeg lager de dystreste bilder.
Ventetiden er uutholdelig. Kan du ikke bare ringe snart?
Du ringer meg etter åtte dager og seks timer. Stemmen din er trygg, og alt faller på plass. Du forteller at du akkurat har fått svaret fra sykehuset, og at du ville ringe nå før siste pasient. Kulen de fant i brystet mitt er helt ufarlig. Du sier at jeg kan slappe helt av nå.
Det du forteller er det eneste jeg trenger å høre i hele verden.
Til deg som akkurat nå svetter over årets julebrev: du er ikke alene. Desember er måneden hvor vi skal sende avgårde noen velvalgte ord, til venner, slekt og familie. Fortelle om alt som er så bra. Men hvordan har året egentlig gått? Hva er status i familien nå? For vår del ble årets julekort av det enkle slaget. Noen korte setninger og ønske om en god jul til de som vi er glade i. Men her er det brevet jeg egentlig burde sendt:
Photo: Morguefile.com
Kjære dere,
Den siste nyttårsraketten lyste på himmelen. Det var januar 2014. Jeg lovet meg selv at dette skulle bli et annerledes år. Tid til å komme i forkant, litt mer harmoni, nok balanse, fokus på alt som føles viktig. Likevel så ser jeg at noen hverdagslige ting gjentar seg:
Vi leter: Jeg aner ikke hvor mange mobilladere vi har lett etter dette året. Husets eldste mann mener at noen systematisk stjeler hans ladere. Det løpes mellom etasjer, og brøles; – hvem har stukket av med min lader igjen?!? Husets tenåringer leter også etter belter, sokker, ørepropper, og innimellom en skolebok. Men egentlig er de ganske opptatt, så det er litt slitsomt å lete for mye. De spiller nemlig Fifa fotballspill. Det gjør mannen i huset også. Så det riktige er vel å si at de alle spiller mest, og leter deretter. Nå brøles det i huset igjen. Er det en fotballkamp som er vunnet, eller er det nok en lader som er borte?
Lillebror leter også. Han er lei seg over alle små legodeler som for lengst er sugd opp av støvsugeren, hvorfor kan vi ikke passe på bedre? Lillesøster leter etter tegninger og perler som kanskje noen har kastet. Selv leter jeg etter hverdagsroen, men jeg blir stadig avbrutt og må lete etter alt de andre ikke finner. Ellers leter vi voksne også etter romantikken, er det noen som vet hvor vi finner den?
Photo: Morguefile.com
Vi har litt liten tid: Hver dag har små marginer. Det er aldri morgenstund med gull i munn. Vi oppdager at matbokser ikke ble tatt ut av sekken dagen før, og der fant vi jammen en gammel banan helt nederst i sekken. Er det derfor det har luktet litt rart? Eller er det fotballskoene i gangen som lukter surt? Lillesøster går i vranglås når hun ikke kan gå i sommerkjole i desember, og lillebror vil egentlig ikke på skolen i det hele tatt. Mannen i huset drømmer om lange og gode frokoster i fellesskap, men ender opp med å lese avisen alene på do. Er det ingen fred å få? Hvem har egentlig brukt opp alt varmtvannet? Nå er det fem minutter igjen før vi alle må være ute av huset. Fort dere, alle mann!
Jeg sitter i bilen, det er mandag og kø på vei innover til jobb. Lillesøster og lillebror er levert på barnehage og skole. Jeg gløtter over i de andre bilene, og ser mange som ligner på meg. Kvinner og menn, alene i bilen, på vei til jobb. Ekte hverdagshelter. Har dere hatt en god start på dagen? Rakk dere egentlig frokost? Hvilke kamper har dere egentlig kjempet akkurat denne morgenen?
Photo: Morguefile.com
Vi glemmer: Planleggingsdager, barnebursdager, sommerfest, dugnad, nissefest, luciafeiring, skoleavslutning og fotballturneringer. Når er alt dette? Hva skal vi egentlig ha med? Hvilken dag var det fri fra barnehagen? Er det også fri fra skolen samme dag? Skal jeg bake en kake, eller var det gevinst vi egentlig skulle ha med? Hvorfor har vi aldri småpenger tilgjengelig i dette huset? Vi må jo kjøpe lodd?!! Hvem av dere var det som skulle selge den bunken med skrapelodd til inntekt for en fotballklubb?
Er det vår tur til å ha dugnad nå igjen? Er det allerede i dag? Regnet høljer ned, det er to varmegrader og jeg står alene i enden av en fotballstadion. Dugnadsoppgaven er å passe en port under en A-lagskamp. To lange timer, helt alene. Heldigvis har jeg tatt på støvler og ullsokker, men jeg er allerede våt på buksa. Går disse timene under definisjonen verdifull egentid?
Photo: Morguefile.com
Vi håper: Vi voksne ser at det kanskje går fremover. Vi er ferdige med bleier, våkenetter, smokker, vogner og tåteflasker. Barna er litt større. Snart kan vi se at det blir litt mer fritid. Tid til oss?
Lillesøster og lillebror har noe de vil diskutere De vil at vi skal høre godt etter. Faktisk så mener de at det er på tide med et husdyr. Helst en hund, eller gjerne to. De mener også at vi gjerne kunne fått en baby i huset, helst en lillebror. Når kan vi egentlig få en hund? Please!?!
Vi voksne forsøker å forklare at det er nok nå. Det er ikke plass til flere i denne familien. Vi forteller at vi har tatt hånd om to runder med lus, innvollsorm og mistanke om fuglelopper på husets yngste medlemmer bare dette året. Dette kommer i tillegg til vorter, fotsopp og snørrete unger. Vi kan ikke ta ansvar for mer nå. Kanskje vi kan besøke en bondegård hvor dere kan hilse på noen dyr? Lillesøster kikker oppgitt på meg, og sier voksne er dumme – Kan du ikke en gang si ja til en katt?!?
Vi erkjenner: Vi kan drømme om at det skal bli annerledes. Tid til å komme i forkant, litt mer harmoni, nok balanse, fokus på alt som føles viktig. Men her og nå, så er det alle disse hverdagene som er det viktige. Det handler ikke om meg, men om oss, og hvordan vi skal få til en hverdag som funker helt ok.
Derfor ønsker vi hverandre en god jul, og ser frem til slike dager sammen. Vi kommer til å fortsette å lete, glemme og ha liten tid. Men samtidig så vet vi at alt dette en gang kommer til å være de små tingene som vi en gang skal savne. Vi omfavner derfor hverdagen, og ønsker alle som vi er glade i en god jul og mange innholdsrike hverdager.
«Vi voksne forsøker å forklare at det er nok nå. Det er ikke plass til flere i denne familien. Vi forteller at vi har tatt hånd om to runder med lus, innvollsorm og mistanke om fuglelopper på husets yngste medlemmer bare dette året. Dette kommer i tillegg til vorter, fotsopp og snørrete unger. Vi kan ikke ta ansvar for mer nå»
Lillebror er seks år, og egentlig ikke så interessert i fotball. Likevel har han begynt på fotballtrening, han har nemlig tre eldre brødre og en pappa som synes at fotball er veldig viktig.
Lillebror løper, danser og tuller rundt på banen. Shortsen er litt lang, og beina er litt korte. Han forsøker å få med seg alt vi sier fra sidelinjen: -Husk å løpe mot riktig mål, husk at ballen ikke skal tas i hendene, husk å følge med på det som skjer på banen.
Vi er alle omgitt av mange forventninger. Forventinger fra oss selv, og forventninger fra omgivelsene. Helt fra fødselen blir vi målt og vurdert. Det handler om å gå tidlig nok, snakke rent og å spise uten å søle. Noen år senere ser vi etter om alfabetet læres, og om lesingen beherskes. Stadig nye ord skal forstås, hva vil det egentlig si å være grei, pliktoppfyllende, morsom, spontan og lærevillig?
Lillesøster sitter på gulvet. Hun aner ikke hva hun skal ha på seg i barnehagen i dag. Er den lilla kjolen fin? Det nytter ikke å si at vi har dårlig tid, for hvis antrekket ikke funker, så er dagen rasert. Lillesøster vil bare at alle skal si at hun er en stor og flink jente, og hver dag gjør hun det hun kan for at alle skal se henne. Er alt bra nok?
Våre forventinger til oss selv kan være en positiv drivkraft for å nå stadig nye mål. Det kan bidra til at vi strekker oss litt ekstra, og oppnår det vi ikke trodde at vi kunne klare. Men ofte har vi så alt for mange forventinger som drar oss i ulike retninger. Jeg skal være kollega, sjåfør, kokk, partner, supporter, mamma, datter, venn, nabo, bekjent, leder, motivator, organisator, dugnadsansvarlig og fredsmekler. I løpet av et døgn er det så mange situasjoner som vi skal beherske.
Jeg ser ned på det lille barnet som ligger ved siden av meg. 3766 gram, og likevel så tynger ansvaret meg fullstendig. Vil jeg klare å være en bra nok mamma for deg? Kommer jeg til å gi deg akkurat det du trenger? Vil du tenke at jeg er støttende mamma? Jeg skal gjøre så godt jeg bare kan for deg, lille venn.
Foto: Lisa Fanucchi/Morguefile.com
Vår forestilling om forventninger handler om hva samfunnet er opptatt av. Vi er omgitt av mennesker, medier og trender som bidrar til å legge listen for hva som er «bra nok.» Er jeg slank nok, lykkelig nok, flink nok eller morsom nok? Vi ønsker jo at alt skal være så fantastisk; vi skal ha en spennende jobb, et harmonisk familieliv – og flinke barn. Hverdagen er tøff, og ganske ofte ender det med at idealet om det fantastiske slår sprekker. Hvem klarer egentlig å være alt dette perfekte?
Jeg står i gangen utenfor soverommet. Noen timer tidligere har lillebror og lillesøster vært vitne til at mamma ble så forbannet at hun kastet en bøtte hardt ned i kjøkkengulvet. Så sint var jeg at jeg glemte at det var matavfall i bøtten, og spagetti med tomater og kjøttsaus sprutet ut over gulv, sure unger og sliten mamma.
–Mamma er en dust, freser lillesøster inne på soverommet. Lillebror er to år eldre, og har fått litt livserfaring, blant annet fra fotballbanen. Han hvisker noen ord lavt til lillesøster. Heldigvis er det høyt nok til at jeg hører:
–Mammaen vår er ingen dust; hun gjør jo bare så godt hun bare kan.
«Hverdagen er tøff, og ganske ofte ender det med at idealet om det fantastiske slår sprekker. Hvem klarer egentlig å være alt dette perfekte?»
Jeg er i et møte på jobben, og ser at det kommer en sms fra mamma. Vi sender ofte korte hyggelige meldinger til hverandre. Fra henne kan det være referat fra en fin fjelltur, bilder av deilig gjærbakst som skal deles ved neste anledning, eller bare rett og slett at hun tenker på meg.
Photo: Morguefile.com
Dette hadde vært en helt vanlig tirsdag i september. En litt kjedelig hverdag. Morgenstress med sure unger, dårlig tid, matpakker, sekker, barnehage, skole, jobb. Noen timer senere skulle likevel dette bli en dag helt for seg selv, men det visste jeg ikke da jeg våknet.
Mamma skrev at det bare hadde vært en helt vanlig rutineundersøkelse, og at kulen som de hadde funnet i brystet hennes nok var helt ufarlig. Hun ville bare nevne det, og ville for all del ikke at jeg skulle bli bekymret. Meldingen ble avsluttet med et smilefjes og et hjerte. Likevel kjente jeg en uro som skulle bli værende de neste tolv månedene.
Høsten var full av planer. Mamma hadde plukket masse blåbær, helgene var booket opp – og hun og pappa skulle til Italia på høstferie. Den lille kulen kom i veien for alt, og snart ble det klart at det ble operasjon i oktober.
Photo: Hotblack/Morguefile.com
Kvelden før operasjonen var vi sammen. Mamma og jeg satt i en dobbeltseng på sykehotellet og leste ukeblad. Jeg ville bare være sammen med henne. Da hun skulle inn på operasjonen, minnet hun meg på at jeg måtte huske å spise middag i kantina på sykehuset. Det var torsdag og potetball på menyen, og hun visste at det var noe av det beste jeg kunne spise.
Noen timer senere satt jeg utenfor sykehuset . Det var nydelig sol, og jeg og så på alle de som gikk ut og inn av hovedinngangen. Jeg forsøkte å gjette på hvem som var pasienter, hvem som var der på jobb, eller hvem som også ventet på noen. Det var blitt høst, og planer som tidligere var spikret hadde allerede blitt uviktige.
Samme ettermiddag ringte jeg til pappa og to brødre for å fortelle at mammas operasjon hadde gått bra. Alle svarte på første ring, de satt bare og ventet – akkurat slik som meg.
Photo: Morguefile.com
Ukene gikk over i hverandre, og det vi husker best er de øyeblikk som vi ikke var forberedt på. Den vonde nedturen da mamma fikk beskjed om at det likevel måtte bli cellegift. Håret som visnet og forsvant noen dager etter første behandling. Alt som skulle håndteres og fordøyes. Hva kan en si for å oppmuntre den som trenger det mest, og hvem kan trøste hvem?
Likevel husker også så mange fine øyeblikk. Helgene som ble ekstra viktige, all tid vi bare kunne være sammen. Enkle ting, små gaver, hyggelige meldinger. Den julen fikk jeg en jakke som mamma hadde strikket midt oppe i all cellegift. Ingen av oss har noen gang vært særlig ivrige på håndarbeid, og jeg visste at det var kjærlighet i hver eneste maske.
Det er enkeltpersoner som blir syke, men i den næreste omkrets er det så mange som får kjenne bivirkningene. Redselen, klumpen i magen, håpløsheten, usikkerhet, bekymring for fremtiden. I journalen var hun bare et kvinnenavn, men for oss var hun kone, mamma og bestemor. Sammen gikk vi med det samme sterke ønske; at hun som vi var så glad i bare skulle bli frisk igjen.
Photo: Morguefile.com
Jeg sitter på jobben, og det er september. Det kommer en ny sms fra mamma. Hun er på fjelltur og sender utsiktsbilde. Håret er en del kortere enn i fjor, men smilet er like stort.
Det er en helt vanlig hverdag, og jeg kjenner en sterk glede over akkurat det. Vanlig hverdag er alt som betyr noe, når vi endelig kan se tilbake på et helt annerledes år.
«Det var blitt høst, og planer som tidligere var spikret hadde allerede blitt uviktige»
Livet er et lappeteppe av mennesker vi møter. De som blir borte. Nye muligheter. Gode handlinger og åpne sår. Brudd og oppbrudd. Vi har med oss så mye i sekken vår, og ting blir ikke alltid slik vi hadde planlagt.
Hjemme i boden har jeg flere plastkasser med lokk. De sorte kassene inneholder minner fra tenåringstiden, små glimt av det som ikke lenger er: viktige brev, betydningsfulle lapper, bildene av han som flyttet. Dagbøker og notatbøker fulle av dikt og tanker. Drømmene jeg hadde om alt som skulle skje da jeg ble voksen. Jeg vet at jeg aldri tenkte at alt dette skulle ende opp i en bod full av kasser som bare skulle lagres.
Foto: Cohdra/Morguefile.com
De blanke kassene er fra studietiden. Album fylt med han som jeg bodde sammen med. Vi trodde at vi kom til å være sammen lenge, at vi skulle gifte oss. Likevel ble det brudd. Hvordan har han det i dag?
Det er også lagret tre blå kasser fulle av album og videofilmer av mitt første barn. Timevis med film fra hans første ferier, huset vi pusset opp, turene vi var på. Den siste filmen er tatt opp på hans femårsdag, kun uker før vi voksne flytter fra hverandre.
I boden er det de siste årene kommet nye kasser til. Da vi flyttet sammen hadde min mann også med seg sine kasser. Maleriet som de fikk i bryllupsgave, bilder fra mange år sammen med en annen kvinne. Gardiner som ikke passer til våre vinduer.
Side om side står alt dette taust lagret i vår bod. Boden er nå blitt et lagringssted for alt dette som ikke binder oss sammen. Vi har hatt hvert vårt voksenliv, og vi har hatt mange år i tett relasjon med andre mennesker. Dette kan vi ikke legge vekk.
Vi vet alle at det kan være små og uforutsigbare hendelser som kommer til å bli bestemmende for livet. Hva som utgjør en forskjell, vet vi ikke alltid før vi en gang ser tilbake. Dikteren Hans Børli oppsummerer dette så presist: «I språket er det bare én bokstav som skiller mellom lykke og ulykke. I livet enda mindre.»
Det er sånn sett ganske tilfeldig hvordan livet blir, hvem vi mister kontakten med, og hva som til slutt ender opp lagret og bortgjemt i en bod.
«I språket er det bare én bokstav som skiller mellom lykke og ulykke. I livet enda mindre»
