Til deg som akkurat nå svetter over årets julebrev: du er ikke alene. Desember er måneden hvor vi skal sende avgårde noen velvalgte ord, til venner, slekt og familie. Fortelle om alt som er så bra. Men hvordan har året egentlig gått? Hva er status i familien nå? For vår del ble årets julekort av det enkle slaget. Noen korte setninger og ønske om en god jul til de som vi er glade i. Men her er det brevet jeg egentlig burde sendt:
Kjære dere,
Den siste nyttårsraketten lyste på himmelen. Det var januar 2014. Jeg lovet meg selv at dette skulle bli et annerledes år. Tid til å komme i forkant, litt mer harmoni, nok balanse, fokus på alt som føles viktig. Likevel så ser jeg at noen hverdagslige ting gjentar seg:
Vi leter: Jeg aner ikke hvor mange mobilladere vi har lett etter dette året. Husets eldste mann mener at noen systematisk stjeler hans ladere. Det løpes mellom etasjer, og brøles; – hvem har stukket av med min lader igjen?!? Husets tenåringer leter også etter belter, sokker, ørepropper, og innimellom en skolebok. Men egentlig er de ganske opptatt, så det er litt slitsomt å lete for mye. De spiller nemlig Fifa fotballspill. Det gjør mannen i huset også. Så det riktige er vel å si at de alle spiller mest, og leter deretter. Nå brøles det i huset igjen. Er det en fotballkamp som er vunnet, eller er det nok en lader som er borte?
Lillebror leter også. Han er lei seg over alle små legodeler som for lengst er sugd opp av støvsugeren, hvorfor kan vi ikke passe på bedre? Lillesøster leter etter tegninger og perler som kanskje noen har kastet. Selv leter jeg etter hverdagsroen, men jeg blir stadig avbrutt og må lete etter alt de andre ikke finner. Ellers leter vi voksne også etter romantikken, er det noen som vet hvor vi finner den?
Vi har litt liten tid: Hver dag har små marginer. Det er aldri morgenstund med gull i munn. Vi oppdager at matbokser ikke ble tatt ut av sekken dagen før, og der fant vi jammen en gammel banan helt nederst i sekken. Er det derfor det har luktet litt rart? Eller er det fotballskoene i gangen som lukter surt? Lillesøster går i vranglås når hun ikke kan gå i sommerkjole i desember, og lillebror vil egentlig ikke på skolen i det hele tatt. Mannen i huset drømmer om lange og gode frokoster i fellesskap, men ender opp med å lese avisen alene på do. Er det ingen fred å få? Hvem har egentlig brukt opp alt varmtvannet? Nå er det fem minutter igjen før vi alle må være ute av huset. Fort dere, alle mann!
Jeg sitter i bilen, det er mandag og kø på vei innover til jobb. Lillesøster og lillebror er levert på barnehage og skole. Jeg gløtter over i de andre bilene, og ser mange som ligner på meg. Kvinner og menn, alene i bilen, på vei til jobb. Ekte hverdagshelter. Har dere hatt en god start på dagen? Rakk dere egentlig frokost? Hvilke kamper har dere egentlig kjempet akkurat denne morgenen?
Vi glemmer: Planleggingsdager, barnebursdager, sommerfest, dugnad, nissefest, luciafeiring, skoleavslutning og fotballturneringer. Når er alt dette? Hva skal vi egentlig ha med? Hvilken dag var det fri fra barnehagen? Er det også fri fra skolen samme dag? Skal jeg bake en kake, eller var det gevinst vi egentlig skulle ha med? Hvorfor har vi aldri småpenger tilgjengelig i dette huset? Vi må jo kjøpe lodd?!! Hvem av dere var det som skulle selge den bunken med skrapelodd til inntekt for en fotballklubb?
Er det vår tur til å ha dugnad nå igjen? Er det allerede i dag? Regnet høljer ned, det er to varmegrader og jeg står alene i enden av en fotballstadion. Dugnadsoppgaven er å passe en port under en A-lagskamp. To lange timer, helt alene. Heldigvis har jeg tatt på støvler og ullsokker, men jeg er allerede våt på buksa. Går disse timene under definisjonen verdifull egentid?
Vi håper: Vi voksne ser at det kanskje går fremover. Vi er ferdige med bleier, våkenetter, smokker, vogner og tåteflasker. Barna er litt større. Snart kan vi se at det blir litt mer fritid. Tid til oss?
Lillesøster og lillebror har noe de vil diskutere De vil at vi skal høre godt etter. Faktisk så mener de at det er på tide med et husdyr. Helst en hund, eller gjerne to. De mener også at vi gjerne kunne fått en baby i huset, helst en lillebror. Når kan vi egentlig få en hund? Please!?!
Vi voksne forsøker å forklare at det er nok nå. Det er ikke plass til flere i denne familien. Vi forteller at vi har tatt hånd om to runder med lus, innvollsorm og mistanke om fuglelopper på husets yngste medlemmer bare dette året. Dette kommer i tillegg til vorter, fotsopp og snørrete unger. Vi kan ikke ta ansvar for mer nå. Kanskje vi kan besøke en bondegård hvor dere kan hilse på noen dyr? Lillesøster kikker oppgitt på meg, og sier voksne er dumme – Kan du ikke en gang si ja til en katt?!?
Vi erkjenner: Vi kan drømme om at det skal bli annerledes. Tid til å komme i forkant, litt mer harmoni, nok balanse, fokus på alt som føles viktig. Men her og nå, så er det alle disse hverdagene som er det viktige. Det handler ikke om meg, men om oss, og hvordan vi skal få til en hverdag som funker helt ok.
Derfor ønsker vi hverandre en god jul, og ser frem til slike dager sammen. Vi kommer til å fortsette å lete, glemme og ha liten tid. Men samtidig så vet vi at alt dette en gang kommer til å være de små tingene som vi en gang skal savne. Vi omfavner derfor hverdagen, og ønsker alle som vi er glade i en god jul og mange innholdsrike hverdager.
«Vi voksne forsøker å forklare at det er nok nå. Det er ikke plass til flere i denne familien. Vi forteller at vi har tatt hånd om to runder med lus, innvollsorm og mistanke om fuglelopper på husets yngste medlemmer bare dette året. Dette kommer i tillegg til vorter, fotsopp og snørrete unger. Vi kan ikke ta ansvar for mer nå»
