Herfra og fremover

Vi delte et ønske om et liv sammen. Nå fordeler vi pappesker. Et hjem skal bli til to flyttelass.

Vi deler på ting. Noe til deg, og noe til meg. Grill, piano, utemøbler og juletrefot. Spisebordet med plass til storfamilien. Boden er full av begges historier. Det er vondt å fordele. Hvem trenger hva nå?

Vi deler på skuffelsen. Det var ikke dette vi trodde skulle skje. Vi møtte hverandre. Ble et par, skapte en familie. Fine unger, så mye på plass. Vi skulle fikse dette sammen.

Et sted skjedde det likevel umerkelig. Hverdagen ble forandret, sommer ble til vinter. Vi lette etter varmen, men avstanden var for blitt stor. Hvor lenge skal en fryse sammen?

Foto: Clarita/Morguefile

Vi deler en smerte. Følelsen av å være de som ikke fikk det til. Spørsmål vi ikke har gode svar på. De vanskelige ordene som nå er sagt. Til barn, foreldre, venner. De som også rammes av våre valg. Hvordan forklare det mest mulig skånsomt når det er kaos innvendig?

Vi deler samme fokus nå. Barna er det viktigste. Vi er stolte foreldre sammen, det forsvinner aldri. De skal ha det bra selv om vi forandrer hverdagen nå. Det er vår ute, lyset er på vei tilbake.

Vi håper på noe. At kjærester som ikke får det til, kan bli noe annet. Hverandres gode venner. Fortsatt kjærlighet – bare på en ny måte. Herfra og fremover.

«Vi lette etter varmen, men avstanden var for blitt stor. Hvor lenge skal en fryse sammen?»

Oppoverbakker

Det finnes to typer bakker. Oppoverbakker og nedoverbakker. Jeg har alltid likt den siste best.

Jeg er fem år, og vi har vært i sentrum. Huset vårt ligger ikke langt unna, men det er en lang seig oppoverbakke for å komme hjem. Fra bunnen av bakken ser dette ut som en uoverkommelig ekspedisjon for korte bein. –Bakken er ikke så bratt som du tror, sier mamma og tar meg i hånden. Hun har gått denne veien mange ganger før, og vet litt om akkurat det.

Det fineste utsiktspunktet i byen ligger langt der oppe. Jeg er syv år denne sommeren. Jeg har rosa kjole og sandaler. Familien går på tur for å se utsikten. Så fint det er her, sier de voksne. -Hvor lenger er det egentlig til vi er fremme, maser jeg. Straks forteller jeg de andre at jeg har tenkt ut en super oppfinnelse. Tenk om vi hadde laget en maskin som kunne snudd bakker opp ned, slik at vi bare hadde hatt nedoverbakker? Storebror sier at jeg skikkelig teit. Det er jo ikke mulig å velge bort oppoverbakker? Såpass må selv du skjønne, sier han oppgitt til meg.

skjermbilde

Jeg er fjorten år, og vi er på fjellet. Hytta ligger et sted der fremme. Det er sludd, langrennskiene er ubrukte og tålmodigheten er slutt. Jeg er sur, og mener at jeg egentlig er voksen nok til å være alene hjemme hele påsken. Familien er håpløs, og jeg vil aldri mer snakke med dem. Hvorfor kan vi ikke kjøre slalåm i stedet? Pappa tar sekken min og peker mot hytta. -Tenk på den fine nedoverbakken du får hjem igjen, sier han. Nedoverbakker er jo selve bonusen, glem ikke det.

Jeg sorterer gamle bilder. En barndom full av fine øyeblikk. Jeg smiler på mange bilder. Stolt over turen, glad for utsikten og forventningsfull over nedoverbakker som snart venter. Oppoverbakkene var glemt idet vi kom frem. Hvorfor skjønte jeg ikke det da?

Litt mer voksen nå, men fortsatt opptatt av bakker. De vanskeligste er de med ukjent lengde. De du ikke velger, og som kommer når du helst ønsket medvind og nedoverbakke. Vi finner trøst i at det er en viss balanse gjennom et liv. Passe mange nedoverbakker og tilstrekkelig mengde med oppoverbakker for oss alle. Sånn er det å leve, sier vi. Det går oppover og det går nedover, det er det eneste som er sikkert.

Men innimellom er det likevel lov å lengte tilbake. Til år som vi ikke lenger kan nå. Til en barndoms sommerdag hvor noen står i den andre enden. Heier på oss, og sier at bakken ikke er så bratt som det ser ut til. En som tar sekken din, og minner deg om at utsikten er helt fabelaktig – når du endelig kommer opp til toppen.

«Det går oppover og det går nedover, det er det eneste som er sikkert.»

Livslinjer

Det er sommer. Jeg har ikke mistet melketennene. Jeg har ikke begynt på skolen. Jeg har ikke blitt klar over at vi snart skal flytte. Femti mil nordover. Bort fra farmor. Hun jeg føler meg aller mest lik. Til et nytt hjemsted. Nye naboer. Nye venner.  Jeg har ikke kjent meg fremmed på steder hvor jeg egentlig er hjemme.

Jeg har ikke opplevd savn, usikkerhet, relasjoner som blir borte. Jeg vet ikke hva bekymring er. Min verden er en liten gatestubb. Et hus, en godtebutikk, et sentrum som ligger rett nede i gata. En venninne som jeg nettopp har blitt kjent med. En nabogutt å leke med. En farmor som kjøper grønne epler fordi hun vet at det er det jeg liker aller best.

Foto: privat
Foto: privat

Jeg har ennå ikke blitt en tenåring. Forelsket, forventningsfull. Skuffet. Jeg har ikke blitt student som gruer seg til eksamen. Dårlig råd, usikker på valgene. Jeg har ikke blitt noens kjæreste, en samboer. Jeg har ennå ikke blitt en mamma.

Jeg har ikke opplevd brudd. Jeg har ennå ikke kranglet med noen. Jeg vet ikke hva nederlag er. Jeg har ennå ikke blitt en dame som synes at tiden bare går så fort. Hun som lurer på om dette er alt.

Jeg har bare melketenner, en pannelugg som er klippet med en kjøkkensaks. Et smil som er til han bak kameraet. En trygg pappa som har kjøpt en lekeklokke, et plastarmbånd og et smykke. Gave til en seksåring  som sier at dette  var den beste gaven hun kunne fått i hele verden. Hun som synes at hun ser så fin ut, akkurat sånn som hun er nå.

Jeg vet ennå ikke dette. At en vanlig tirsdag. En hagestol. Varmt i luften. Ingen planer. Sammen med mine nærmeste. At det er slike vanlige øyeblikk som vil bli tatt frem som de aller  mest dyrbare når et liv en gang skal telles opp.

Varm klem fra Sølvi

 At det er slike vanlige øyeblikk som vil bli tatt frem som de aller  mest dyrbare når et liv en gang skal telles opp.

 

 

 

 

 

Bakover

Legger du merke til forventningen januar bringer med seg? Vi skal starte det nye året med gode forsett, friske planer og alle gode hensikter. Et nytt og bedre liv kan komme hvis vi bare ønsker det sterkt nok.

Hva venter vi på?

«Meg og mine mål.» Ord som er blitt så viktige for oss. Vi som ønsker oss fremover, vi som liker å vite hvor vi skal gå. Det er jo bare å planlegge livet? Eller?

I 1987 var jeg skikkelig forelsket og håpefull. Jeg visste ikke at jeg i 1998 skulle være full av kjærlighetssorg.

I 1996 hadde jeg ingen venner å feire med. Jeg var sammen med farmor på 83 år, og ingen av oss var ensomme. I 1997 var jeg på fest med mange nye venner. Jeg innså da at ensomhet kan komme der det ser festligst ut.

I 2003 var jeg en småbarnsmamma som håpet at et forhold skulle vare. I 2004 hadde jeg likevel blitt alenemamma.

I 2012 feiret jeg sammen med mamma og pappa, og la mange planer for det neste året. I 2013 kunne vi se tilbake på måneder med bekymring og usikkerhet. Mamma hadde igjen fått kreft.

Livet hadde vært så enkelt å planlegge hvis vi bare kunne styre alle disse hverdagene. De som kommer. De som går. De som gir. De som krever, og de som noen ganger gjør at livet forandres. Øyeblikk som gir oss retning eller som blir betydningsfulle når vi en gang ser tilbake.

Tilbakeblikk er viktig. Det forteller oss hva som har vært viktig så langt i livet. Opplevelser som gjorde oss spesielt glad, bekymret, sint eller forventningsfull. Eller møter med mennesker som skulle vise seg å bli viktige for oss.

Små øyeblikk som vil vise seg å være betydningsfulle når vi en gang skal oppsummere et langt liv.

Hvilke nyttårskvelder husker du aller best?

Vi snakkes snart!

Gode tanker fra Sølvi

Foto: Eyecatch7/Morguefile.com
Foto: Eyecatch7/Morguefile.com

«Meg og mine mål.» Ord som er blitt så viktige for oss. Vi som ønsker oss fremover, vi som liker å vite hvor vi skal gå. Det er jo bare å planlegge livet? Eller?

#Ektehverdag – 12 steg for et litt bedre liv

Bok: Ekte hverdag – 12 steg til et litt bedre liv

Skummelt og spennende! Nå er boken min «Ekte hverdag» straks klar for lansering.

Det hele begynte med et nyttårsforsett. Eller kanskje var det den snikende erkjennelsen av at det hadde vært nok av store nyttårsforsett i mitt liv.  Desember måned, aviser og ukeblad flommer over med forslag til den beste starten på det nye året. Jeg leser, og vet at jeg kan komme i mitt livs form. Jeg kan finne balansen og samtidig bli harmonisk hvis jeg bare følger de gode rådene. Det finnes ingen hindre. Jeg får vite at det er viktig å realisere seg selv, vi kan jo ikke stå stille i dagens samfunn:

 «Det er bare ett problem: jeg har gjort akkurat dette i mange år allerede. Lagt store planer, satt opp gode nyttårsforsetter, laget avtaler med venner om å bli en bedre utgave av meg selv. Men jeg har ikke blitt mer fornøyd.»

 Halvveis i livet, passe fornøyd. På tide med en fot i bakken?

Jeg tilhører en generasjon som har alt, men som likevel lurer på om dette er alt. Nyttårsforsettene ble derfor byttet ut dette ene åre. Hva med å stoppe opp litt? Dykke inn i den vanlige hverdagen og finne ut hva som virkelig betyr noe?

12 MÅNEDER
– Uten å bli fantastisk.
– Leve helt vanlig
– Finne det som skaper et litt bedre liv

Det er disse tolv månedene boken handler om. Når den ekte hverdagen får stå i fokus:  Hva er bra? Hva mangler? Og hva er det egentlig som trengs for å få en litt bedre tilværelse?

Jeg gleder meg til å lansere boken, og håper flere av dere  kan bli inspirert til å finne tilbake til gleden over den helt vanlige hverdagen.

Hilsen Sølvi

Ekte-hverdag

Telefon

Det er gått noen dager siden jeg var hos deg. Jeg venter bare på at du skal ringe meg.

Jeg har med telefonen overalt. Jeg kommer til å ta den med en gang du ringer. Jeg har med en lader også. Jeg kan ikke risikere at telefonen er tom for strøm.

arrowpedigree

Jeg grubler mye. Når er det egentlig vanlig å ringe tilbake? Er det positivt eller negativt at du ikke har ringt ennå? Er det god dekning her jeg står nå? Jeg rydder vaskerommet. Jeg sorterer sokker, og jeg rydder i boden.

Det er gått seks dager. Jeg står i kø på Rimi og skal kjøpe blomkålsuppe. Telefonen er i den ene hånden. Hva gjør jeg hvis du ringer akkurat nå? Jeg står ved siden av flere ukjente mennesker.

Det er gått to nye dager. Hodet er fullt når jeg våkner, og jeg legger meg om kvelden med de samme tankene. Jeg lager de dystreste bilder.

Ventetiden er uutholdelig. Kan du ikke bare ringe snart?

cropped-lappeteppetid.jpg

Du ringer meg etter åtte dager og seks timer. Stemmen din er trygg, og alt faller på plass. Du forteller at du akkurat har fått svaret fra sykehuset, og at du ville ringe nå før siste pasient. Kulen de fant i brystet mitt er helt ufarlig. Du sier at jeg kan slappe helt av nå.

Det du forteller er det eneste jeg trenger å høre i hele verden.

«Kan du ikke bare ringe snart?»

 https://kreftforeningen.no/stott-kreftforeningen/

Et annerledes år

Jeg er i et møte på jobben, og ser at det kommer en sms fra mamma. Vi sender ofte korte hyggelige meldinger til hverandre. Fra henne kan det være referat fra en fin fjelltur, bilder av deilig gjærbakst som skal deles ved neste anledning, eller bare rett og slett at hun tenker på meg.

Photo: Morguefile.com
Photo: Morguefile.com

Dette hadde vært en helt vanlig tirsdag i september. En litt kjedelig hverdag. Morgenstress med sure unger,  dårlig tid, matpakker, sekker, barnehage, skole, jobb. Noen timer senere skulle likevel dette bli en dag helt for seg selv, men det visste jeg ikke da jeg våknet.

Mamma skrev at det bare hadde vært en helt vanlig rutineundersøkelse,  og at kulen som de hadde funnet i brystet hennes nok var helt ufarlig. Hun ville bare nevne det, og ville for all del ikke at jeg skulle bli bekymret. Meldingen ble avsluttet med et smilefjes og et hjerte. Likevel  kjente jeg en uro som skulle bli værende de neste tolv månedene.

Høsten var full av planer.  Mamma hadde plukket masse blåbær, helgene var booket opp – og hun og pappa skulle til Italia på høstferie.  Den lille kulen kom i veien for alt, og snart ble det klart at det ble operasjon i oktober.

Photo: Hotblack/Morguefile.com
Photo: Hotblack/Morguefile.com

Kvelden før operasjonen var vi sammen. Mamma og jeg satt i en dobbeltseng på sykehotellet og leste ukeblad. Jeg ville bare være sammen med henne. Da hun skulle inn på operasjonen, minnet hun meg på at jeg måtte huske å spise middag i kantina på sykehuset. Det var torsdag og potetball på menyen, og hun visste at det var noe av det beste jeg kunne spise.

Noen timer senere satt jeg utenfor sykehuset . Det var nydelig sol, og jeg og så på alle de som gikk ut og inn av hovedinngangen. Jeg forsøkte å gjette på hvem som var pasienter, hvem som  var der på jobb, eller hvem som også ventet på noen. Det var blitt høst, og planer som tidligere var spikret hadde allerede blitt uviktige.

Samme ettermiddag ringte jeg til pappa og to brødre for å fortelle at mammas operasjon hadde gått bra. Alle svarte på første ring, de satt bare og ventet  – akkurat slik som meg.

file2801302980272
Photo: Morguefile.com

Ukene gikk over i hverandre, og det vi husker best er de øyeblikk som vi ikke var forberedt på. Den vonde nedturen da mamma fikk beskjed om at det likevel måtte bli cellegift. Håret som visnet og forsvant noen dager etter første behandling. Alt som skulle håndteres og fordøyes. Hva kan en si for å oppmuntre den som trenger det mest, og hvem kan trøste hvem?

Likevel husker også så mange fine øyeblikk. Helgene som ble ekstra viktige, all tid vi bare kunne være sammen. Enkle ting, små gaver, hyggelige meldinger. Den julen fikk jeg en jakke som mamma hadde strikket midt oppe i all cellegift. Ingen av oss har noen gang vært særlig ivrige på håndarbeid, og jeg visste at det var kjærlighet i hver eneste maske.

Det er enkeltpersoner som blir syke, men i den næreste omkrets er det så mange som får kjenne bivirkningene. Redselen, klumpen i magen, håpløsheten, usikkerhet, bekymring for fremtiden. I journalen var hun bare et kvinnenavn, men for oss var hun kone, mamma og bestemor. Sammen gikk vi med det samme sterke ønske; at hun som vi var så glad i bare skulle bli frisk igjen.

Photo: Morguefile.com
Photo: Morguefile.com

Jeg sitter på jobben, og det er september. Det kommer en ny sms fra mamma. Hun er på fjelltur og sender utsiktsbilde. Håret er en del kortere enn i fjor, men smilet er like stort.

Det er en helt vanlig hverdag, og jeg kjenner en sterk glede over akkurat det. Vanlig hverdag er alt som betyr noe, når vi endelig kan se tilbake på et helt annerledes år.

«Det var blitt høst, og planer som tidligere var spikret hadde allerede blitt uviktige»

Akkurat slik du er

Følelsen av gode øyeblikk varer lenge etterpå.  Det kan være en fin sang, noen personlige ord, et dikt som rører, en kjærlig melding eller et varmt blikk.

Jeg har vokst opp i en familie med mange slike øyeblikk. Mamma og pappa møtte hverandre da de var 18 og 20 år gamle, forlovet seg raskt – og giftet  seg noen måneder senere. Etter kort tid hadde de to små barn og veldig mye hverdag. Pappa har fortalt om den gang de bare eide noen få møbler, og da de leide et hus som ikke hadde toalett. Litt etter litt har de skaffet de alt som de nå har sammen.

Nå, 44 år senere er det umulig  å skille hvem som eier hva. De har bygget huset sammen,  og  noen år senere kjøpte de en hytte som deretter ble pusset opp rom for rom.
Foto: Morguefile.com
Foto: Morguefile.com

Rundt huset hjemme har de en kjempelang mur av naturstein. Hver eneste stein har de funnet på fjellet, fraktet dem i tilhenger eller båret ned i en ryggsekk. Pappa har stablet steiner, og mamma har servert kaffe og nystekte rundstykker med hans favorittpålegg. Hun vet hva han liker best.

2014-04-13 13.51.57

Når pappa slår gress, er mamma i nærheten – klar med rake og hagehansker. Et vennlig blikk, en klapp på kinnet. En latter som ligger i luften når de er sammen.

Hvert år feirer de bryllupsdagen. En blomst fra ham, og noe godt til middag fra henne. Jul, bursdag, morsdag og farsdag. Mamma finner alltid en god anledning til å lage i stand noe ekstra hyggelig. – Nå skal vi kose oss, sier hun, og dekker bordet.

Pappa synger og spiller gitar. Han ser på kona si, og synger en sang han har sunget så mange ganger; ”vi skal gå hånd i hånd gjennom livet du og jeg.”

I fjor ble det oppdaget at mamma hadde fått brystkreft, og de måtte forholde seg til operasjon og cellegift. Da mamma måtte velge ut parykk, sa hun spøkefullt til pappa at nå hadde han sjansen. Hvis han hadde en drøm om forandring, så kunne hun jo velge en ny frisyre! Hva med langt hår i en ny farge i stedet for den korte frisyren hun hadde hatt i alle år?

Pappas tilbakemelding  var ikke overraskende – bare en varm  bekreftelse;
ingenting skulle forandres, han ville bare ha henne akkurat slik hun alltid hadde vært.

Foto: Stine Bjerkan/Birmany
Foto: Stine Bjerkan/Birmany

«Ingenting skulle forandres, han ville bare ha henne akkurat slik hun alltid hadde vært»

 

Familiebilder

Jeg har vært hos fotograf tre ganger de siste årene.

I 2003 er vi en familie på tre. Jeg har samboer og en liten gutt på fire år. Vi er kledd i hvitt. Bildene viser to voksne og ett barn som leker sammen. En liten gutt blir kastet i luften av mamma og pappa, og alle ler. Tretti julekort sendes ut til venner og nær familie.
**
I 2005 er vi to. Vi voksne flyttet fra hverandre i 2004. På julekortene er det en sprudlende mamma som hopper rundt sammen med en liten skolegutt. Jeg gruer meg til jul, for dette blir min første julaften uten barn. I år skal han feire hos sin pappa. Julekort sendes ut fra en mamma som drømmer om et godt nytt år.

 **

I 2006 er vi en familie på fem. Julekortene ble laget i oktober, bare noen få uker etter at vi møtte hverandre. En familie på to ble plutselig en familie på fem. Vi har allerede flyttet sammen og vil vise frem vår ferske familie til hele verden. Det sendes mange julekort dette året, av fem som nesten ikke kjenner hverandre.

tre

Foto: Rachjose/Morguefile.com

 

Vi som venter

Et nytt år: Himmelen lyses opp av alle raketter. Et ensomt stjerneskudd er i ferd med å slukne i hånden min. Jeg skåler med sidemannen og ønsker et riktig godt nytt år. Dette skal bli et fint år! I år skal vi få bedre tid, et lykkeligere liv og en enklere hverdag. Vi lover hverandre at vi jammen skal bli litt slankere, mer romantiske og hjemme skal det bli mindre stress. Fjoråret forsvant jo bare, men nå er det nye året her og alt kan skje. Dette er vårt år!

En ny måned:Januar forsvinner så alt for fort. Dette skulle være en bra måned, tid for å trene litt ekstra, le mer, kjefte mindre.  Men den store forandringen kommer ikke. Hverdagen i januar ble akkurat like oppjaget som desemberdagene. Plutselig er det februar, og vi venter fortsatt på at magiske ting skal skje. Men vi er tilpasningsdyktige og tenker at februar også er en god måned. Nyttårsforsett er jo egentlig bare tull?

En ny uke: Søndag kveld og en ny uke planlegges. Vi ønsker å få plass til alt denne uken. Tid til å følge opp fritidsaktiviteter, foreldremøter, karneval og bursdager. Tid til morgenstund med gull i munn, god jobb, spennende middag, lese aviser og alt på stell. Kontroll over lekser og skitne klær. Tålmodighet nok til å lese på sengen for små troll, og ro nok til å synge alle godnattsanger som de deretter ber om. Alt er vel mulig for den som starter planleggingen i tide? Noen dager senere sier lillebror at mamma må være verdens sureste dame. I sofaen rister en oppgitt mann på hodet, og sier at han er enig med lillebror. Hvor ble det av den gode stemningen? Romantikken?

En ny helg: Endelig helg, sier vi. Dette skal bli en deilig helg! Vi skal endelig få tid til å være sammen, spise god mat og være sosiale. Vi elsker jo helger, ikke sant? Da skal vi bare trekke pusten og nyte at vi kan gjøre hyggelige aktiviteter. Sent søndag kveld innser vi det; denne helgen forsvant bare. Fotballcup, taco, skittent hus og trøtte voksne. Hvem sovnet egentlig først på sofaen? Og hvorfor krangler vi når vi skal ha fri?

Vi som venter:Mange er som oss. Vi mimrer om fine sommerferier og gode opplevelser. Snakker om spennende turer og lengter tilbake til fine ukompliserte kvelder. 

Vi fortsetter derfor å drømme; om det gode året, den innholdsrike uken eller den beste helgen. Da skal vi kjenne på den deilige følelsen av harmoni, ro, kjærlighet og lykke. For en ting er sikkert; vi som venter er optimistiske, og vi gir aldri opp. Det sies jo at den som venter på noe godt ikke venter forgjeves?

Akkurat nå har vi forresten begynt å drømme om sommeren. Den skal visstnok bli fantastisk fin, den beste noensinne – for alle oss som venter.
Foto: Cohdra/Morguefile.com
Foto: Cohdra/Morguefile.com