Den tunge skolesekken

Du husker vel også din første skoledag? Min var på åttitallet. Jeg hadde brun bukse, hvit bluse og en temmelig kort pannelugg. Sekken var ny, alt var på plass. Jeg gledet meg. Jeg gruet meg. Skolegården var så diger, jeg var så liten. Heldigvis var mamma og pappa rett i nærheten.

Skolestart er for de aller fleste barn synonymt med spenning og positiv forventning. Endelig er dagen her, og skolesekken skal fylles opp. Men noen barn har litt for mye spenning i kroppen og litt for tung bør å bære. De har opplevd samlivsbrudd og har foreldre som ikke samarbeider. Hvordan blir det da å starte på skolen?

Det kan være vanskelig å prestere på jobb når forholdet rakner. Noen blir sykemeldte når det er som vondest, det private dramaet er for mye å håndtere. Barna våre er på skolen, uansett stemming hjemme. Men det er vanskelig å være engasjert elev når det er kaos innvendig.

Konflikt på hjemmebane gjør at skolehverdagen blir for komplisert for mange små, og skaper derfor et dårlig utgangspunkt for læring, utvikling og trivsel på skolen.

Foto: Sølvi Foss

«Barna våre er på skolen, uansett stemming hjemme. Men det er vanskelig å være engasjert elev når det er kaos innvendig»

Bruddet
Kjærlighetsforholdet er historie, en ny hverdag skal etableres. Foreldre er stort sett løsningsorienterte og opptatt av at de i fellesskap skal verne barna etter bruddet. Et samlivsbrudd er en sorgprosess, en emosjonell berg- og dalbane. Det er vondt. Det er uvirkelig. De voksne deler ikke lenger de samme planer, drømmer eller mål. Dessverre glemmer noen voksne at de likevel har et felles viktig prosjekt; barnet.

Det er første skoledag og snart skal navnet hans leses opp for aller første gang. Det er trygt å være i nærheten av mamma og pappa. Det kiler i magen, det var vanskelig å sove i natt. Men hvem skal han egentlig holde i hånden? Foreldrene står i nærheten av hverandre, men han merker likevel avstand. De snakker varmt med andre, men ikke med hverandre. Han hører kulden i stemmen når pappa snakker om «henne». Hun som er den beste mammaen som han vet om.

Den nye hverdagen
De voksne er ikke lenger et par. I tillegg til sorgen, savnet og bitterheten er det så mye praktisk som skal fikses når eleven skal ha to hjem.

Vi oppdager at det blir mer komplisert å ha kontroll på innholdet i sekken eller ukeplaner. Hva er egentlig lekse denne uken? Det er fort gjort å bli irriterte på hverandre og på barnet når viktige ting glipper. Mange små tar derfor et ekstra ansvar for å forsøke å gjenvinne kontroll. Er gymbagen på plass i riktig hus? Hvor er matboksen? Har mamma fått lappen om skoletur, eller henger den på kjøleskapet hos pappa? Vet begge voksne om foreldremøtet neste uke?

Det er vårt ansvar å unngå at ungene våre ender opp som familien sendebud etter et brudd. For å få en skolehverdag til å fungere må de voksne derfor snakke sammen, og samarbeide med skolen for å lette hverdagen. Ta en telefon når noe er uklart, legg godviljen til for å holde hverandre oppdatert.

Foto: Morguefile.com

Det er jo bare ting
Hun gleder seg til å vise frem den nye jakka. Den som hun kjøpte sammen med mamma. Men det er søndag, og i morgen skal hun til pappa. Mamma sier at det ikke er lurt at hun tar med seg den dyre jakka når hun skal til han, for alt blir jo bare borte hos den rotekoppen. En pappa sier at sykkelen som han har kjøpt ikke skal brukes når barnet er hos mamma – den har nemlig han betalt. Tenåringen får kjeft når laderen til mobiltelefonen ikke blir med hjem og voksne diskuterer hvem som egentlig handler mest.

Det er jo bare ting. Likevel krangler de voksne. Hvem har kjøpt hva, og hvem er det egentlig som bruker mest penger? Barn bør få disponere sine eiendeler, uavhengig av om de er hos mamma eller pappa. Klær og ting er viktig for å skape identitet og trygghet for skolebarn, og de er jo ikke opptatt av hvem som handlet hva. Ja, det er mye å holde styr på. Men vi voksne må tåle at det som tilhører barna flyter fritt, og det må gjøres en ekstra innsats for å frakte eiendeler skånsomt mellom to hjem. Vi er jo fortsatt foreldre til den samme fine ungen, så hva gjør en kjøretur fra eller til?

En god skolestart ønskes til små og store
Skolen har lagt opp til et utstrakt samarbeid mellom hjem og skole. Heldigvis. Voksne må klare å delta på foreldresamtaler sammen, og vi skal være stolte tilhørere i salen når det er skoleavslutning eller andre arrangementer. På slike dager må vi unngå at barnet har «vondt i magen» når foreldre er i samme rom. Bruddet skal ikke få lov til å være i sentrum på bekostning av barnet. Sitt sammen, vær hyggelige mot hverandre. Skap god stemming!

Foto: Sølvi Foss

 Én elev, én skole og to hjem. Det handler ofte om å få dette til å gli best mulig. Et foreldresamarbeid trenger ikke å være perfekt, men det skal være så bra at barna får gode læringsvilkår. Voksne som skal gå fra hverandre bør orientere skolen, slik at lærere og andre ressurspersoner kan være en støtte i den nye hverdagen.

Det var nok ikke dette dere planla da dere en gang skulle bli foreldre. Men nå er dere der. Dere er ikke kjærester lenger. Fremtiden blir en annen enn dere egentlig ønsket. Det er greit, det er sånn som skjer. Dere kan være flinke foreldre uansett. Gjør det beste ut av den nye situasjonen.

Snart er det skolestart. Du mimrer noen år tilbake. Til en barndom lenge før du visste om brudd og sorg. Til den gang det var du som gikk frem til rektor. De voksne var trygge for deg da  – og du er en trygg voksen nå.

En god skolestart ønskes til både store og små fra Sølvi

 

***

 

(Deler av dette innlegget ble også publisert som kronikk i Dagsavisen i august 2013)

Herfra og fremover

Vi delte et ønske om et liv sammen. Nå fordeler vi pappesker. Et hjem skal bli til to flyttelass.

Vi deler på ting. Noe til deg, og noe til meg. Grill, piano, utemøbler og juletrefot. Spisebordet med plass til storfamilien. Boden er full av begges historier. Det er vondt å fordele. Hvem trenger hva nå?

Vi deler på skuffelsen. Det var ikke dette vi trodde skulle skje. Vi møtte hverandre. Ble et par, skapte en familie. Fine unger, så mye på plass. Vi skulle fikse dette sammen.

Et sted skjedde det likevel umerkelig. Hverdagen ble forandret, sommer ble til vinter. Vi lette etter varmen, men avstanden var for blitt stor. Hvor lenge skal en fryse sammen?

Foto: Clarita/Morguefile

Vi deler en smerte. Følelsen av å være de som ikke fikk det til. Spørsmål vi ikke har gode svar på. De vanskelige ordene som nå er sagt. Til barn, foreldre, venner. De som også rammes av våre valg. Hvordan forklare det mest mulig skånsomt når det er kaos innvendig?

Vi deler samme fokus nå. Barna er det viktigste. Vi er stolte foreldre sammen, det forsvinner aldri. De skal ha det bra selv om vi forandrer hverdagen nå. Det er vår ute, lyset er på vei tilbake.

Vi håper på noe. At kjærester som ikke får det til, kan bli noe annet. Hverandres gode venner. Fortsatt kjærlighet – bare på en ny måte. Herfra og fremover.

«Vi lette etter varmen, men avstanden var for blitt stor. Hvor lenge skal en fryse sammen?»

Hva ønsker du deg til jul?

Vi spør optimistisk, og håper på et enkelt svar. Hva ønsker du deg til jul? Men svaret er oftest at de ikke vet. De sier at de har alt de trenger. Hva gjør du da?

Sliter du også med julegaver? Da er du sånn som meg. Jeg synes det er vanskelig å finne julegaver, i alle fall noe som mottaker trenger. I fjor gjorde jeg noe nytt. Og det funket så bra at jeg deler det med dere alle, og garanterer verdi både for den som gir og den som får.

Julegaven ble en hvit konvolutt. Identisk innhold til foreldrene mine, brødrene mine, deres partnere og øvrig familie. TING ble rett og slett erstattet med TID. For det er jo det vi egentlig ønsker oss; tid sammen med mennesker som betyr noe.

Løsningen var enkel:

  • Alle fikk et ark hvor jeg hadde organisert seks familiesamlinger frem mot sommeren.
  • Én aktivitet pr måned (bortsett fra april), ferdig planlagt. Dato var bestemt på alle aktiviteter.
  • Minner og planer ble delt på en felles Facebookgruppe, kun tilgjengelig for familien.

Planlegging er stikkordet. Det nytter ikke å gi bort middager, eller planer uten en dato. Tro meg, det koker bort. Dagene forsvinner, ukene går, og vips så er det sommer. Den hyggelige planen blir til dårlig samvittighet. Du må bestemme deg for noen datoer, og holde fast ved dem. Da får du det til.

Her er listen over det vi gjorde i 2016, mye av dette kan kopieres av deg:

  1. Januar: Søndagstur i nærområdet, og hjem til felles lunsj etterpå
  2. Februar: Kino (Vi valgte Birkebeineren, og bestilte billetter i god tid i forveien)
  3. Mars: Vi var publikum på opptak hos NRK «Nytt på Nytt» Se her for å bestille billetter
  4. Mai: Vandring langs Akerselva. Les mer her.
  5. Juni: Teater. Billetter ble bestilt til alle på Nationaltheatret, og sammen så vi forestillingen «En får væra som en er, en hyllest til Ole Ivars 🙂
  6. Juli:Sommerfest: Oppskriften er enkel, men funker. Langbord i hagen, pizza, hvilepuls og tid sammen.

Dette ble en suksess. Vi hadde rett og slett et hyggelig halvår sammen. Gjengen mener at jeg gjerne kan gjenta dette, og gjøre det om til en årlig greie. Uten å røpe for mye, så blir det konvolutter i år også. Vi vil rett og slett fortsette å være sammen!

God førjulstid ønskes fra Sølvi

Tur ute en kald søndag i januar. Lunsj sammen hjemme hos mamma og pappa etterpå.
Tur ute en kald søndag i januar. Lunsj sammen hjemme hos mamma og pappa etterpå.
Publikum på opptak av "Nytt på Nytt" hos NRK
Publikum på opptak av «Nytt på Nytt» hos NRK
Akerselva en søndag i mai med strålende sol.
Akerselva en søndag i mai med strålende sol.
Sommerfest. Sol og tid sammen. Trenger ikke mer enn det.
Sommerfest. Sol og tid sammen. Trenger ikke mer enn det.

Oppoverbakker

Det finnes to typer bakker. Oppoverbakker og nedoverbakker. Jeg har alltid likt den siste best.

Jeg er fem år, og vi har vært i sentrum. Huset vårt ligger ikke langt unna, men det er en lang seig oppoverbakke for å komme hjem. Fra bunnen av bakken ser dette ut som en uoverkommelig ekspedisjon for korte bein. –Bakken er ikke så bratt som du tror, sier mamma og tar meg i hånden. Hun har gått denne veien mange ganger før, og vet litt om akkurat det.

Det fineste utsiktspunktet i byen ligger langt der oppe. Jeg er syv år denne sommeren. Jeg har rosa kjole og sandaler. Familien går på tur for å se utsikten. Så fint det er her, sier de voksne. -Hvor lenger er det egentlig til vi er fremme, maser jeg. Straks forteller jeg de andre at jeg har tenkt ut en super oppfinnelse. Tenk om vi hadde laget en maskin som kunne snudd bakker opp ned, slik at vi bare hadde hatt nedoverbakker? Storebror sier at jeg skikkelig teit. Det er jo ikke mulig å velge bort oppoverbakker? Såpass må selv du skjønne, sier han oppgitt til meg.

skjermbilde

Jeg er fjorten år, og vi er på fjellet. Hytta ligger et sted der fremme. Det er sludd, langrennskiene er ubrukte og tålmodigheten er slutt. Jeg er sur, og mener at jeg egentlig er voksen nok til å være alene hjemme hele påsken. Familien er håpløs, og jeg vil aldri mer snakke med dem. Hvorfor kan vi ikke kjøre slalåm i stedet? Pappa tar sekken min og peker mot hytta. -Tenk på den fine nedoverbakken du får hjem igjen, sier han. Nedoverbakker er jo selve bonusen, glem ikke det.

Jeg sorterer gamle bilder. En barndom full av fine øyeblikk. Jeg smiler på mange bilder. Stolt over turen, glad for utsikten og forventningsfull over nedoverbakker som snart venter. Oppoverbakkene var glemt idet vi kom frem. Hvorfor skjønte jeg ikke det da?

Litt mer voksen nå, men fortsatt opptatt av bakker. De vanskeligste er de med ukjent lengde. De du ikke velger, og som kommer når du helst ønsket medvind og nedoverbakke. Vi finner trøst i at det er en viss balanse gjennom et liv. Passe mange nedoverbakker og tilstrekkelig mengde med oppoverbakker for oss alle. Sånn er det å leve, sier vi. Det går oppover og det går nedover, det er det eneste som er sikkert.

Men innimellom er det likevel lov å lengte tilbake. Til år som vi ikke lenger kan nå. Til en barndoms sommerdag hvor noen står i den andre enden. Heier på oss, og sier at bakken ikke er så bratt som det ser ut til. En som tar sekken din, og minner deg om at utsikten er helt fabelaktig – når du endelig kommer opp til toppen.

«Det går oppover og det går nedover, det er det eneste som er sikkert.»

En viktig beskjed

Lillebror vil snakke med meg. Han sier det handler om kvelden i går. Da jeg ikke holdt det jeg lovet. Igjen.

Vi voksne har så mye på gang. Alt vi skal rekke, prestere, gjøre, oppnå. Alle vi følger med på, alt vi bare vil få med oss. Alt til samme tid, eller begge deler på en gang. Hele tiden. Ofte på vei til noe, eller en frist som skal rekkes. Vi sier at vi alltid er online, for å få med oss alt som skjer. Foreldre med litt for dårlig tid.

Lillebror hadde forberedt kvelden godt. En film. En pose ostepop. En flaske brus. Ville mamma være med og se en film sammen med han? En morsom en.

taliesin2

Det går vel greit dette her? Et øye på skjermen, et øre på tv, et halvt blikk på deg. Vi er jo så flinke til å gjøre mange ting samtidig. Litt mail, litt prat, litt kveldsmat, litt aviser, en telefon og en sms. Hva var det du egentlig sa til meg? Vi rekker jo alt?

Lillebror har gjennomskuet det. Hun sitter ved siden av han, i samme sofa – men likevel ikke tilstede. Filmen har begynt, hun ser det egentlig ikke.  Hun ser ned når hun skulle sett opp. Hun ser dit når hun burde sett hit. I den høyre hånden ligger en mobil. Bare sånn i tilfelle. Tenk om det kommer en viktig melding? Det kan hun vel ikke gå glipp av? Lillebror hater det. Multitasking.

Dagene flyr, kveldene går. Alt skjer så fort. En uke er borte og snart gikk et år. Hvor blir dette livet av? De voksne krangler om hvem som er mest hektet, og hvem som egentlig følger med på hva. Hverdager forsvinner. Hva var viktigere enn oss? Mailene, statusoppdateringene, bloggene, nettstedene, avisene – Hva husker vi til slutt?

Lillebror sier at jeg skal høre godt etter nå. Jeg skal legge bort  telefonen. Han sier at har flere filmer på lur. Og hvis jeg vil – så kan jeg få en sjanse til. Akkurat nå.

**

Les kloke ord fra Aftenposten Junior om hva barn tenker om voksnes mobilbruk:

file0001344236701
Foto: Sideshowmom/morguefile

«Hun ser ned når hun skulle sett opp. Hun ser dit når hun burde sett hit.»

Telefon

Det er gått noen dager siden jeg var hos deg. Jeg venter bare på at du skal ringe meg.

Jeg har med telefonen overalt. Jeg kommer til å ta den med en gang du ringer. Jeg har med en lader også. Jeg kan ikke risikere at telefonen er tom for strøm.

arrowpedigree

Jeg grubler mye. Når er det egentlig vanlig å ringe tilbake? Er det positivt eller negativt at du ikke har ringt ennå? Er det god dekning her jeg står nå? Jeg rydder vaskerommet. Jeg sorterer sokker, og jeg rydder i boden.

Det er gått seks dager. Jeg står i kø på Rimi og skal kjøpe blomkålsuppe. Telefonen er i den ene hånden. Hva gjør jeg hvis du ringer akkurat nå? Jeg står ved siden av flere ukjente mennesker.

Det er gått to nye dager. Hodet er fullt når jeg våkner, og jeg legger meg om kvelden med de samme tankene. Jeg lager de dystreste bilder.

Ventetiden er uutholdelig. Kan du ikke bare ringe snart?

cropped-lappeteppetid.jpg

Du ringer meg etter åtte dager og seks timer. Stemmen din er trygg, og alt faller på plass. Du forteller at du akkurat har fått svaret fra sykehuset, og at du ville ringe nå før siste pasient. Kulen de fant i brystet mitt er helt ufarlig. Du sier at jeg kan slappe helt av nå.

Det du forteller er det eneste jeg trenger å høre i hele verden.

«Kan du ikke bare ringe snart?»

 https://kreftforeningen.no/stott-kreftforeningen/

Julebrev til venner, slekt og familie

Til deg som akkurat nå svetter over årets julebrev: du er ikke alene. Desember er måneden hvor vi skal sende avgårde noen velvalgte ord, til venner, slekt og familie. Fortelle om alt som er så bra. Men hvordan har året egentlig gått? Hva er status i familien nå? For vår del ble årets julekort av det enkle slaget. Noen korte setninger og ønske om en god jul til de som vi er glade i. Men her er det brevet jeg egentlig burde sendt:

Photo: Morguefile.com
Photo: Morguefile.com

Kjære dere,

Den siste nyttårsraketten lyste på himmelen. Det var januar 2014. Jeg lovet meg selv at dette skulle bli et annerledes år. Tid til å komme i forkant, litt mer harmoni, nok balanse, fokus på alt som føles viktig. Likevel så ser jeg at noen hverdagslige ting gjentar seg:

Vi leter: Jeg aner ikke hvor mange mobilladere vi har lett etter dette året. Husets eldste mann mener at noen systematisk stjeler hans ladere. Det løpes mellom etasjer, og brøles; – hvem har stukket av med min lader igjen?!? Husets tenåringer leter også etter belter, sokker, ørepropper, og innimellom en skolebok. Men egentlig er de ganske opptatt, så det er litt slitsomt å lete for mye. De spiller nemlig Fifa fotballspill. Det gjør mannen i huset også. Så det riktige er vel å si at de alle spiller mest, og leter deretter. Nå brøles det i huset igjen. Er det en fotballkamp som er vunnet, eller er det nok en lader som er borte?

Lillebror leter også. Han er lei seg over alle små legodeler som for lengst er sugd opp av støvsugeren, hvorfor kan vi ikke passe på bedre? Lillesøster leter etter tegninger og perler som kanskje noen har kastet. Selv leter jeg etter hverdagsroen, men jeg blir stadig avbrutt og må lete etter alt de andre ikke finner. Ellers leter vi voksne også etter romantikken, er det noen som vet hvor vi finner den?

Photo: Morguefile.com
Photo: Morguefile.com

Vi har litt liten tid: Hver dag har små marginer. Det er aldri morgenstund med gull i munn. Vi oppdager at matbokser ikke ble tatt ut av sekken dagen før, og der fant vi jammen en gammel banan helt nederst i sekken. Er det derfor det har luktet litt rart? Eller er det fotballskoene i gangen som lukter surt?  Lillesøster går i vranglås når hun ikke kan gå i sommerkjole i desember, og lillebror vil egentlig ikke på skolen i det hele tatt. Mannen i huset drømmer om lange og gode frokoster i fellesskap, men ender opp med å lese avisen alene på do. Er det ingen fred å få? Hvem har egentlig brukt opp alt varmtvannet? Nå er det fem minutter igjen før vi alle må være ute av huset. Fort dere, alle mann!

Jeg sitter i bilen, det er mandag og kø på vei innover til jobb. Lillesøster og lillebror er levert på barnehage og skole. Jeg gløtter over i de andre bilene, og ser mange som ligner på meg. Kvinner og menn, alene i bilen, på vei til jobb. Ekte hverdagshelter. Har dere hatt en god start på dagen? Rakk dere egentlig frokost? Hvilke kamper har dere egentlig kjempet akkurat denne morgenen?

Photo: Morguefile.com
Photo: Morguefile.com

Vi glemmer: Planleggingsdager, barnebursdager, sommerfest, dugnad, nissefest, luciafeiring, skoleavslutning og fotballturneringer. Når er alt dette? Hva skal vi egentlig ha med? Hvilken dag var det fri fra barnehagen? Er det også fri fra skolen samme dag? Skal jeg bake en kake, eller var det gevinst vi egentlig skulle ha med? Hvorfor har vi aldri småpenger tilgjengelig i dette huset? Vi må jo kjøpe lodd?!! Hvem av dere var det som skulle selge den bunken med skrapelodd til inntekt for en fotballklubb?

Er det vår tur til å ha dugnad nå igjen? Er det allerede i dag? Regnet høljer ned, det er to varmegrader og jeg står alene i enden av en fotballstadion. Dugnadsoppgaven er å passe en port under en A-lagskamp. To lange timer, helt alene. Heldigvis har jeg tatt på støvler og ullsokker, men jeg er allerede våt på buksa. Går disse timene under definisjonen verdifull egentid?

Photo: Morguefile.com
Photo: Morguefile.com

Vi håper: Vi voksne ser at det kanskje går fremover. Vi er ferdige med bleier, våkenetter, smokker,  vogner og tåteflasker. Barna er litt større. Snart kan vi se at det blir litt mer fritid. Tid til oss?

Lillesøster og lillebror har noe de vil diskutere De vil at vi skal høre godt etter. Faktisk så mener de at det er på tide med et husdyr. Helst en hund, eller gjerne to. De mener også at vi gjerne kunne fått en baby i huset, helst en lillebror. Når kan vi egentlig få en hund? Please!?!

Vi voksne forsøker å forklare at det er nok nå. Det er ikke plass til flere i denne familien. Vi forteller at vi har tatt hånd om to runder med lus, innvollsorm og mistanke om fuglelopper på husets yngste medlemmer bare dette året.  Dette kommer i tillegg til vorter, fotsopp og snørrete unger. Vi kan ikke ta ansvar for mer nå. Kanskje vi kan besøke en bondegård hvor dere kan hilse på noen dyr? Lillesøster kikker oppgitt på meg, og sier voksne er dumme – Kan du ikke en gang si ja til en katt?!?

Vi erkjenner: Vi kan drømme om at det skal bli annerledes. Tid til å komme i forkant, litt mer harmoni, nok balanse, fokus på alt som føles viktig. Men her og nå, så er det alle disse hverdagene som er det viktige. Det handler ikke om meg, men om oss, og hvordan vi skal få til en hverdag som funker helt ok.

Derfor ønsker vi hverandre en god jul, og ser frem til slike dager sammen. Vi kommer til å fortsette å lete, glemme og ha liten tid. Men samtidig så vet vi at alt dette en gang kommer til å være de små tingene som vi en gang skal savne. Vi omfavner derfor hverdagen, og ønsker alle som vi er glade i en god jul og mange innholdsrike hverdager.

Photo: Moruefile.com

«Vi voksne forsøker å forklare at det er nok nå. Det er ikke plass til flere i denne familien. Vi forteller at vi har tatt hånd om to runder med lus, innvollsorm og mistanke om fuglelopper på husets yngste medlemmer bare dette året.  Dette kommer i tillegg til vorter, fotsopp og snørrete unger. Vi kan ikke ta ansvar for mer nå»

Et annerledes år

Jeg er i et møte på jobben, og ser at det kommer en sms fra mamma. Vi sender ofte korte hyggelige meldinger til hverandre. Fra henne kan det være referat fra en fin fjelltur, bilder av deilig gjærbakst som skal deles ved neste anledning, eller bare rett og slett at hun tenker på meg.

Photo: Morguefile.com
Photo: Morguefile.com

Dette hadde vært en helt vanlig tirsdag i september. En litt kjedelig hverdag. Morgenstress med sure unger,  dårlig tid, matpakker, sekker, barnehage, skole, jobb. Noen timer senere skulle likevel dette bli en dag helt for seg selv, men det visste jeg ikke da jeg våknet.

Mamma skrev at det bare hadde vært en helt vanlig rutineundersøkelse,  og at kulen som de hadde funnet i brystet hennes nok var helt ufarlig. Hun ville bare nevne det, og ville for all del ikke at jeg skulle bli bekymret. Meldingen ble avsluttet med et smilefjes og et hjerte. Likevel  kjente jeg en uro som skulle bli værende de neste tolv månedene.

Høsten var full av planer.  Mamma hadde plukket masse blåbær, helgene var booket opp – og hun og pappa skulle til Italia på høstferie.  Den lille kulen kom i veien for alt, og snart ble det klart at det ble operasjon i oktober.

Photo: Hotblack/Morguefile.com
Photo: Hotblack/Morguefile.com

Kvelden før operasjonen var vi sammen. Mamma og jeg satt i en dobbeltseng på sykehotellet og leste ukeblad. Jeg ville bare være sammen med henne. Da hun skulle inn på operasjonen, minnet hun meg på at jeg måtte huske å spise middag i kantina på sykehuset. Det var torsdag og potetball på menyen, og hun visste at det var noe av det beste jeg kunne spise.

Noen timer senere satt jeg utenfor sykehuset . Det var nydelig sol, og jeg og så på alle de som gikk ut og inn av hovedinngangen. Jeg forsøkte å gjette på hvem som var pasienter, hvem som  var der på jobb, eller hvem som også ventet på noen. Det var blitt høst, og planer som tidligere var spikret hadde allerede blitt uviktige.

Samme ettermiddag ringte jeg til pappa og to brødre for å fortelle at mammas operasjon hadde gått bra. Alle svarte på første ring, de satt bare og ventet  – akkurat slik som meg.

file2801302980272
Photo: Morguefile.com

Ukene gikk over i hverandre, og det vi husker best er de øyeblikk som vi ikke var forberedt på. Den vonde nedturen da mamma fikk beskjed om at det likevel måtte bli cellegift. Håret som visnet og forsvant noen dager etter første behandling. Alt som skulle håndteres og fordøyes. Hva kan en si for å oppmuntre den som trenger det mest, og hvem kan trøste hvem?

Likevel husker også så mange fine øyeblikk. Helgene som ble ekstra viktige, all tid vi bare kunne være sammen. Enkle ting, små gaver, hyggelige meldinger. Den julen fikk jeg en jakke som mamma hadde strikket midt oppe i all cellegift. Ingen av oss har noen gang vært særlig ivrige på håndarbeid, og jeg visste at det var kjærlighet i hver eneste maske.

Det er enkeltpersoner som blir syke, men i den næreste omkrets er det så mange som får kjenne bivirkningene. Redselen, klumpen i magen, håpløsheten, usikkerhet, bekymring for fremtiden. I journalen var hun bare et kvinnenavn, men for oss var hun kone, mamma og bestemor. Sammen gikk vi med det samme sterke ønske; at hun som vi var så glad i bare skulle bli frisk igjen.

Photo: Morguefile.com
Photo: Morguefile.com

Jeg sitter på jobben, og det er september. Det kommer en ny sms fra mamma. Hun er på fjelltur og sender utsiktsbilde. Håret er en del kortere enn i fjor, men smilet er like stort.

Det er en helt vanlig hverdag, og jeg kjenner en sterk glede over akkurat det. Vanlig hverdag er alt som betyr noe, når vi endelig kan se tilbake på et helt annerledes år.

«Det var blitt høst, og planer som tidligere var spikret hadde allerede blitt uviktige»

Akkurat slik du er

Følelsen av gode øyeblikk varer lenge etterpå.  Det kan være en fin sang, noen personlige ord, et dikt som rører, en kjærlig melding eller et varmt blikk.

Jeg har vokst opp i en familie med mange slike øyeblikk. Mamma og pappa møtte hverandre da de var 18 og 20 år gamle, forlovet seg raskt – og giftet  seg noen måneder senere. Etter kort tid hadde de to små barn og veldig mye hverdag. Pappa har fortalt om den gang de bare eide noen få møbler, og da de leide et hus som ikke hadde toalett. Litt etter litt har de skaffet de alt som de nå har sammen.

Nå, 44 år senere er det umulig  å skille hvem som eier hva. De har bygget huset sammen,  og  noen år senere kjøpte de en hytte som deretter ble pusset opp rom for rom.
Foto: Morguefile.com
Foto: Morguefile.com

Rundt huset hjemme har de en kjempelang mur av naturstein. Hver eneste stein har de funnet på fjellet, fraktet dem i tilhenger eller båret ned i en ryggsekk. Pappa har stablet steiner, og mamma har servert kaffe og nystekte rundstykker med hans favorittpålegg. Hun vet hva han liker best.

2014-04-13 13.51.57

Når pappa slår gress, er mamma i nærheten – klar med rake og hagehansker. Et vennlig blikk, en klapp på kinnet. En latter som ligger i luften når de er sammen.

Hvert år feirer de bryllupsdagen. En blomst fra ham, og noe godt til middag fra henne. Jul, bursdag, morsdag og farsdag. Mamma finner alltid en god anledning til å lage i stand noe ekstra hyggelig. – Nå skal vi kose oss, sier hun, og dekker bordet.

Pappa synger og spiller gitar. Han ser på kona si, og synger en sang han har sunget så mange ganger; ”vi skal gå hånd i hånd gjennom livet du og jeg.”

I fjor ble det oppdaget at mamma hadde fått brystkreft, og de måtte forholde seg til operasjon og cellegift. Da mamma måtte velge ut parykk, sa hun spøkefullt til pappa at nå hadde han sjansen. Hvis han hadde en drøm om forandring, så kunne hun jo velge en ny frisyre! Hva med langt hår i en ny farge i stedet for den korte frisyren hun hadde hatt i alle år?

Pappas tilbakemelding  var ikke overraskende – bare en varm  bekreftelse;
ingenting skulle forandres, han ville bare ha henne akkurat slik hun alltid hadde vært.

Foto: Stine Bjerkan/Birmany
Foto: Stine Bjerkan/Birmany

«Ingenting skulle forandres, han ville bare ha henne akkurat slik hun alltid hadde vært»

 

En bod til besvær

Livet er et lappeteppe av mennesker vi møter. De som blir borte. Nye muligheter. Gode handlinger og åpne sår. Brudd og oppbrudd. Vi har med oss så mye i sekken vår, og ting blir ikke alltid slik vi hadde planlagt.

Hjemme i boden har jeg flere plastkasser med lokk. De sorte kassene inneholder minner fra tenåringstiden, små glimt av det som ikke lenger er: viktige brev, betydningsfulle lapper, bildene av han som flyttet. Dagbøker og notatbøker fulle av dikt og tanker. Drømmene jeg hadde om alt som skulle skje da jeg ble voksen. Jeg vet at jeg aldri tenkte at alt dette skulle ende opp i en bod full av kasser som bare skulle lagres.

Foto: Cohdra/Morguefile.com
Foto: Cohdra/Morguefile.com

De blanke kassene er fra studietiden. Album fylt med han som jeg bodde sammen med. Vi trodde at vi kom til å være sammen lenge, at vi skulle gifte oss. Likevel ble det brudd. Hvordan har han det i dag?

Jdurham1-3.3jpg

Det er også lagret tre blå kasser fulle av album og videofilmer av mitt første barn. Timevis med film fra hans første ferier, huset vi pusset opp, turene vi var på. Den siste filmen er tatt opp på hans femårsdag, kun uker før vi voksne flytter fra hverandre.

I boden er det de siste årene kommet nye kasser til. Da vi flyttet sammen hadde min mann også med seg sine kasser. Maleriet som de fikk i bryllupsgave, bilder fra mange år sammen med en annen kvinne. Gardiner som ikke passer til våre vinduer.

Side om side står alt dette taust lagret i vår bod. Boden er nå blitt et lagringssted for alt dette som ikke binder oss sammen. Vi har hatt hvert vårt voksenliv, og vi har hatt mange år i tett relasjon med andre mennesker. Dette kan vi ikke legge vekk.

Vi vet alle at det kan være små og uforutsigbare hendelser som kommer til å bli bestemmende for livet. Hva som utgjør en forskjell, vet vi ikke alltid før vi en gang ser tilbake. Dikteren Hans Børli oppsummerer dette så presist: «I språket er det bare én bokstav som skiller mellom lykke og ulykke. I livet enda mindre.»

Det er sånn sett ganske tilfeldig hvordan livet blir, hvem vi mister kontakten med, og hva som til slutt ender opp lagret og bortgjemt i en bod.

anon2f

«I språket er det bare én bokstav som skiller mellom lykke og ulykke. I livet enda mindre»