SYMMETRI AS

Spor

Jeg drar dit når jeg er på mitt gladeste. Jeg drar dit på mitt tristeste. Jeg drar dit når jeg må tenke, eller når jeg ikke orker mine egne tanker.

I barndomsbyen min er det en vakker kanal. Langs den finner jeg de første hvitveisene om våren. På høsten er det ekstra rødt, ekstra gult, ekstra fint akkurat her. Trærne har vokst seg så veldig høye år for år. På kalde klare vinterdager luner solen et spesielt sted helt nederst. Jeg lukker øynene og legger meg på en av benkene. Sommeren kjennes rett rundt hjørnet.

Kanalen ble gravd ut for mer enn 150 år siden. På kirkegården, en kort gåtur fra kanalen ligger store deler slekten på pappas side gravlagt. Generasjoner som levde den gang kanalen var ganske ny. Familiemedlemmer som jeg har sterke bånd til. De gikk langs kanalen lenge før jeg var født. Nå er det min tur.

Jeg sorterer bilder, og finner et bilde av pappas onkel. Han jobbet på det lokale verftet, i enden av kanalen. Han syklet til arbeid på mine turstier. På jobben var han en av mange arbeidere, men hjemme var han vår favorittonkel. Kanskje var det på grunn av humøret hans, røverhistoriene eller det at vi alltid fikk beholde vekslepengene når vi handlet i kiosken på hjørnet. Jeg går ofte bort til graven hans, han er gravlagt rett ved siden av farmoren min. Klapper steinen, og blir glad inni meg.

Farmor gikk hele tiden i godt tempo. På vei til eller fra noe, over hele byen. Hun opplevde kanalen som ung jente, mamma, enke, pensjonist. Jeg kikker på trærne som er langs vannet. De som lager en spesiell lyd. Det rasler så fint når det blåser der nede. Hadde hun tid til å se på de samme trærne som jeg nå ser på? Eller hadde hun blikket vendt ned mot sjøen, og tenkte på han som ikke var hjemme?

Jeg kikker oppover. Kanalen er så lang når jeg står på broen. Nå når den er gravd ut, er det nesten umulig å forestille seg at den en gang ikke var her. Jeg lurer på om de egentlig hadde troen? Arbeidskarene som fikk utdelt hver sin hakke og spade. De som skulle jobbe på nesten samme sted i årevis. Meter for meter med hardt arbeid. Utallige lass kjørt bort med hest og kjerre. Lange arbeidsdager, tunge løft, liten variasjon.

Mamma og pappa ble foreldre til broren min og meg da de var i begynnelsen av tyveårene. Unge småbarnsforeldre. På bilder fra den tiden ser jeg at vi ofte er i parken, som ligger rett ved kanalen. Vi kikker på svaner, sykler, løper. Jeg husker ingen spesielle hendelser, men vet at det var trygt, godt, ukomplisert. Jeg oppsøker de samme steder nå. Jeg forsøker å gjøre de samme tingene sammen med mine egne unger nå. Klarer jeg å gi det noe bra videre til dem?

Den ble 867 meter lang, 19 meter bred og 3 meter dypt. Jeg håper de så det selv. De hadde ikke bare laget en kanal. De hadde også satt et vakkert spor i landskapet. Det er blitt et sånt sted. Et sted for å puste. Et sted for å gruble. Et sted for å mimre tilbake. Et sted for alle følelser.

Jeg håper på en slags repetisjon. At noen om riktig mange år går akkurat dit. Finner ro, ser det jeg ser nå. Sender noen vennlige tanker til de som faktisk klarte å grave så langt. Tenker tilbake på mennesker som de har i hjertet sitt – og at en av dem kanskje er meg.

«Jeg kikker på trærne som er langs vannet. De som lager en spesiell lyd. Det rasler så fint når det blåser der nede. Hadde hun tid til å se på de samme trærne som jeg nå ser på?»

Den tunge skolesekken

Du husker vel også din første skoledag? Min var på åttitallet. Jeg hadde brun bukse, hvit bluse og en temmelig kort pannelugg. Sekken var ny, alt var på plass. Jeg gledet meg. Jeg gruet meg. Skolegården var så diger, jeg var så liten. Heldigvis var mamma og pappa rett i nærheten.

Skolestart er for de aller fleste barn synonymt med spenning og positiv forventning. Endelig er dagen her, og skolesekken skal fylles opp. Men noen barn har litt for mye spenning i kroppen og litt for tung bør å bære. De har opplevd samlivsbrudd og har foreldre som ikke samarbeider. Hvordan blir det da å starte på skolen?

Det kan være vanskelig å prestere på jobb når forholdet rakner. Noen blir sykemeldte når det er som vondest, det private dramaet er for mye å håndtere. Barna våre er på skolen, uansett stemming hjemme. Men det er vanskelig å være engasjert elev når det er kaos innvendig.

Konflikt på hjemmebane gjør at skolehverdagen blir for komplisert for mange små, og skaper derfor et dårlig utgangspunkt for læring, utvikling og trivsel på skolen.

«Barna våre er på skolen, uansett stemming hjemme. Men det er vanskelig å være engasjert elev når det er kaos innvendig»

Bruddet
Kjærlighetsforholdet er historie, en ny hverdag skal etableres. Foreldre er stort sett løsningsorienterte og opptatt av at de i fellesskap skal verne barna etter bruddet. Et samlivsbrudd er en sorgprosess, en emosjonell berg- og dalbane. Det er vondt. Det er uvirkelig. De voksne deler ikke lenger de samme planer, drømmer eller mål. Dessverre glemmer noen voksne at de likevel har et felles viktig prosjekt; barnet.

Det er første skoledag og snart skal navnet hans leses opp for aller første gang. Det er trygt å være i nærheten av mamma og pappa. Det kiler i magen, det var vanskelig å sove i natt. Men hvem skal han egentlig holde i hånden? Foreldrene står i nærheten av hverandre, men han merker likevel avstand. De snakker varmt med andre, men ikke med hverandre. Han hører kulden i stemmen når pappa snakker om «henne». Hun som er den beste mammaen som han vet om.

Den nye hverdagen
De voksne er ikke lenger et par. I tillegg til sorgen, savnet og bitterheten er det så mye praktisk som skal fikses når eleven skal ha to hjem.

Vi oppdager at det blir mer komplisert å ha kontroll på innholdet i sekken eller ukeplaner. Hva er egentlig lekse denne uken? Det er fort gjort å bli irriterte på hverandre og på barnet når viktige ting glipper. Mange små tar derfor et ekstra ansvar for å forsøke å gjenvinne kontroll. Er gymbagen på plass i riktig hus? Hvor er matboksen? Har mamma fått lappen om skoletur, eller henger den på kjøleskapet hos pappa? Vet begge voksne om foreldremøtet neste uke?

Det er vårt ansvar å unngå at ungene våre ender opp som familien sendebud etter et brudd. For å få en skolehverdag til å fungere må de voksne derfor snakke sammen, og samarbeide med skolen for å lette hverdagen. Ta en telefon når noe er uklart, legg godviljen til for å holde hverandre oppdatert.

Det er jo bare ting
Hun gleder seg til å vise frem den nye jakka. Den som hun kjøpte sammen med mamma. Men det er søndag, og i morgen skal hun til pappa. Mamma sier at det ikke er lurt at hun tar med seg den dyre jakka når hun skal til han, for alt blir jo bare borte hos den rotekoppen. En pappa sier at sykkelen som han har kjøpt ikke skal brukes når barnet er hos mamma – den har nemlig han betalt. Tenåringen får kjeft når laderen til mobiltelefonen ikke blir med hjem og voksne diskuterer hvem som egentlig handler mest.

Det er jo bare ting. Likevel krangler de voksne. Hvem har kjøpt hva, og hvem er det egentlig som bruker mest penger? Barn bør få disponere sine eiendeler, uavhengig av om de er hos mamma eller pappa. Klær og ting er viktig for å skape identitet og trygghet for skolebarn, og de er jo ikke opptatt av hvem som handlet hva. Ja, det er mye å holde styr på. Men vi voksne må tåle at det som tilhører barna flyter fritt, og det må gjøres en ekstra innsats for å frakte eiendeler skånsomt mellom to hjem. Vi er jo fortsatt foreldre til den samme fine ungen, så hva gjør en kjøretur fra eller til?

En god skolestart ønskes til små og store
Skolen har lagt opp til et utstrakt samarbeid mellom hjem og skole. Heldigvis. Voksne må klare å delta på foreldresamtaler sammen, og vi skal være stolte tilhørere i salen når det er skoleavslutning eller andre arrangementer. På slike dager må vi unngå at barnet har «vondt i magen» når foreldre er i samme rom. Bruddet skal ikke få lov til å være i sentrum på bekostning av barnet. Sitt sammen, vær hyggelige mot hverandre. Skap god stemming!

Én elev, én skole og to hjem. Det handler ofte om å få dette til å gli best mulig. Et foreldresamarbeid trenger ikke å være perfekt, men det skal være så bra at barna får gode læringsvilkår. Voksne som skal gå fra hverandre bør orientere skolen, slik at lærere og andre ressurspersoner kan være en støtte i den nye hverdagen.

Det var nok ikke dette dere planla da dere en gang skulle bli foreldre. Men nå er dere der. Dere er ikke kjærester lenger. Fremtiden blir en annen enn dere egentlig ønsket. Det er greit, det er sånn som skjer. Dere kan være flinke foreldre uansett. Gjør det beste ut av den nye situasjonen.

Snart er det skolestart. Du mimrer noen år tilbake. Til en barndom lenge før du visste om brudd og sorg. Til den gang det var du som gikk frem til rektor. De voksne var trygge for deg da – og du er en trygg voksen nå.

En god skolestart ønskes til både store og små fra Sølvi

***

(Deler av dette innlegget ble også publisert som kronikk i Dagsavisen i august 2013)

Hverdagsmennesker

There are years that ask questions

& years that answer

***

Disse ordene, skrevet av forfatteren Zora Neale Hurston hadde jeg som åpningssitat i boken min, Ekte Hverdag da den ble utgitt i 2016.

Jeg ble grepet av det hun skrev, og jeg ønsket å lete etter svar på noe av det som jeg selv grublet over i mitt eget liv. Hvordan kan en egentlig skape en litt bedre hverdag? Jakten på hverdagslykke ble til et hverdagsprosjekt, og prosjektet ble til boken som fikk undertittelen «12 steg til et litt bedre liv»

Å skrive en bok er som et intens kjærlighetsforhold. Manus er i fokus hele tiden, og alt handler om å levere noe som blir bra. Liker du det jeg skriver? Eller egentlig handler det om det viktigste spørsmålet; liker du den jeg er?

Jeg lærte mye om hverdager gjennom å skrive bok, men jeg ble ingen ekspert. For hvem er egentlig ekspert på livet? Noen måneder etter at boken kom ut, gjennomgikk jeg et samlivsbrudd. Mitt andre brudd med barn involvert. Jeg har ikke akkurat følt meg som en som fikser hverdagen spesielt bra. Forfatteren som ikke følger rådene i egne bøker. Familieterapeuten som selv er elendig på forhold. Hverdagseksperten som skaper grå dager, for seg selv og andre. Det er lett å finne god anledning til å kritisere seg selv i slike faser av livet.

Denne bloggen ble etablert for noen år siden. I perioder har jeg skrevet ofte, mens andre perioder har vært tause. Det har rett og slett vært vanskelig å skrive. I sommer har jeg hatt god tid til å tenke, og jeg vurderte lenge å legge ned bloggen slik at jeg slapp å føle på at den aldri ble oppdatert. Men så har det de siste ukene vokst frem et par viktige erkjennelser:

1) Det er viktig for meg å skrive.

2) Det er viktig for meg å skrive om den helt vanlige hverdagen.

Jeg er ikke noe glansbilde. Jeg er ingen ekspertkommentator. Jeg er Sølvi, 45 år, full av skrubbsår, stahet og skriveglede. Nettopp derfor skal jeg denne høsten være mer aktiv her på bloggen.

Jeg får ofte tilbakemeldinger fra dere lesere. Dere forteller at det jeg skriver om vanskelige og såre tema også gir gjenklang i deres eget liv. Dere har selv kjent på mange av de samme følelsene. Det inspirerer meg.

Jeg lover deg ingen resept. Det blir flere spørsmål enn svar. Mer tvil enn tro. Mer uro enn ro. Akkurat sånn som det helt vanlige livet er.

Hilsen fra Sølvi

Usynlige uker

Tanken slo deg et øyeblikk. At du skulle legge ut en stemningsrapport til alle dine venner på Facebook. Et bilde av deg selv i fosterstilling i sofaen, med teksten «sommeren suger»

Men du gjør ikke sånt. Du velger stillheten. Ordløse dager. Usynlige uker. Du bryter ikke idyllen som hersker der ute. Historiene om lange sommerkvelder, vennskap, harmoni, kjærlighet. Høye topper som er besteget, eller eksotiske hotell. Alt smertefritt. Det du ikke finner selv.

Så denne er til deg. Du som leser i avisen at solen sto opp klokken 0425 i Oslo. Men hva hjelper det når alt likevel føles så mørkt?

Kanskje ble ikke sommeren slik du hadde tenkt. Noen mangler. Fire uker ferie. Fra hva? Tomhet tar så stor plass

Da du var liten drømte du om å reise med fly. På egenhånd. «Jeg reiser alene» skiltet gjorde alt så trygt. Noen du var glad i ventet på deg – der fremme. Du er voksen nå. Ensomheten kommer, selv om andre er tilstede. Du vet det. Den andre vet det. Likevel er det unevnelig.

Så denne er til alle dere. Som ikke vet helt hvordan sommeren blir. Som ikke vil svare ærlig når noen spør hvordan det går. Dere som er ganske tause akkurat nå.

Klarer du å huske dette ene? At det blir bedre dager. Lyset kommer tilbake. En dag kommer du til å kjenne yrende sommer inni deg. Intens varme selv om kalenderen viser høst. Gled deg, nyt det!

Glem de andre. Det er de fineste øyeblikk som deles. Noen ganger må det filter til. Det som visker ut rynker, støy og skygger. Det er glansbilder som vises frem. Andre har vært der du er nå. Alle har sitt.

Denne sommeren går fort. Det er dager, timer, minutter. Og blir dette uoverkommelig så er det bare to ting som gjelder: Pust inn. Pust ut.

Du kommer deg opp, ut, vekk, frem. Varmen finnes et sted. Solen kommer helt sikkert tilbake. Snart.

Herfra og fremover

Vi delte et ønske om et liv sammen. Nå fordeler vi pappesker. Et hjem skal bli til to flyttelass.

Vi deler på ting. Noe til deg, og noe til meg. Grill, piano, utemøbler og juletrefot. Spisebordet med plass til storfamilien. Boden er full av begges historier. Det er vondt å fordele. Hvem trenger hva nå?

Vi deler på skuffelsen. Det var ikke dette vi trodde skulle skje. Vi møtte hverandre. Ble et par, skapte en familie. Fine unger, så mye på plass. Vi skulle fikse dette sammen.

Et sted skjedde det likevel umerkelig. Hverdagen ble forandret, sommer ble til vinter. Vi lette etter varmen, men avstanden var for blitt stor. Hvor lenge skal en fryse sammen?

Vi deler en smerte. Følelsen av å være de som ikke fikk det til. Spørsmål vi ikke har gode svar på. De vanskelige ordene som nå er sagt. Til barn, foreldre, venner. De som også rammes av våre valg. Hvordan forklare det mest mulig skånsomt når det er kaos innvendig?

Vi deler samme fokus nå. Barna er det viktigste. Vi er stolte foreldre sammen, det forsvinner aldri. De skal ha det bra selv om vi forandrer hverdagen nå. Det er vår ute, lyset er på vei tilbake.

Vi håper på noe. At kjærester som ikke får det til, kan bli noe annet. Hverandres gode venner. Fortsatt kjærlighet – bare på en ny måte. Herfra og fremover.

«Vi lette etter varmen, men avstanden var for blitt stor. Hvor lenge skal en fryse sammen?»

Underveis

Bilturer på åttitallet var lange. Vi kjørte fra huset vårt på Nordmøre og sørover til farmor i Vestfold. To voksne og to barn sammen i bilen i åtte timer.

Storebror og jeg kranglet allerede før vi satt i bilen. Da lillebror ble født i 1983 ble han strategisk plassert i et barnesete midt mellom oss.

Mamma hadde laget nistemat. På fergen over fjorden fant hun frem plastbokser i glade farger. Hjemmebakt brød med kokt egg, rundstykker med salami. Rundstykke med banan til meg som var kresen. Kaffe på kaffekannen. Pappa rakk en røyk ute på bildekket mens mamma pakket sammen etter måltidet.

Vi handlet aldri i kiosker. På lengre turer stoppet vi på rasteplasser. Fra bagasjerommet hentet pappa frem propanapparatet, og mamma fant frem kjølebagen. Trengte vi noe å sitte på? Pappa hadde klappstoler og jammen lå det et sammenslått bord nederst i bagasjerommet.

Noen minutter senere luktet det stekte koteletter fra pannen. Skikkelig middag langs E6. Poteter, grønnsaksblanding. Ferdigblandet saft på tomme brusflasker, selv ikke ketchupen var glemt.

– Dette er ferie, sa pappa. Det er bare førti mil igjen til vi er fremme

«Noen minutter senere luktet det stekte koteletter fra pannen. Skikkelig middag langs E6»

Hva ønsker du deg til jul?

Vi spør optimistisk, og håper på et enkelt svar. Hva ønsker du deg til jul? Men svaret er oftest at de ikke vet. De sier at de har alt de trenger. Hva gjør du da?

Sliter du også med julegaver? Da er du sånn som meg. Jeg synes det er vanskelig å finne julegaver, i alle fall noe som mottaker trenger. I fjor gjorde jeg noe nytt. Og det funket så bra at jeg deler det med dere alle, og garanterer verdi både for den som gir og den som får.

Julegaven ble en hvit konvolutt. Identisk innhold til foreldrene mine, brødrene mine, deres partnere og øvrig familie. TING ble rett og slett erstattet med TID. For det er jo det vi egentlig ønsker oss; tid sammen med mennesker som betyr noe.

Løsningen var enkel:

Alle fikk et ark hvor jeg hadde organisert seks familiesamlinger frem mot sommeren.
Én aktivitet pr måned (bortsett fra april), ferdig planlagt. Dato var bestemt på alle aktiviteter.
Minner og planer ble delt på en felles Facebookgruppe, kun tilgjengelig for familien.

Planlegging er stikkordet. Det nytter ikke å gi bort middager, eller planer uten en dato. Tro meg, det koker bort. Dagene forsvinner, ukene går, og vips så er det sommer. Den hyggelige planen blir til dårlig samvittighet. Du må bestemme deg for noen datoer, og holde fast ved dem. Da får du det til.

Her er listen over det vi gjorde i 2016, mye av dette kan kopieres av deg:

Januar: Søndagstur i nærområdet, og hjem til felles lunsj etterpå
Februar: Kino (Vi valgte Birkebeineren, og bestilte billetter i god tid i forveien)
Mars: Vi var publikum på opptak hos NRK «Nytt på Nytt» Se her for å bestille billetter
Mai: Vandring langs Akerselva. Les mer her.
Juni: Teater. Billetter ble bestilt til alle på Nationaltheatret, og sammen så vi forestillingen «En får væra som en er, en hyllest til Ole Ivars 🙂
Juli:Sommerfest: Oppskriften er enkel, men funker. Langbord i hagen, pizza, hvilepuls og tid sammen.

Dette ble en suksess. Vi hadde rett og slett et hyggelig halvår sammen. Gjengen mener at jeg gjerne kan gjenta dette, og gjøre det om til en årlig greie. Uten å røpe for mye, så blir det konvolutter i år også. Vi vil rett og slett fortsette å være sammen!

God førjulstid ønskes fra Sølvi

Tur ute en kald søndag i januar. Lunsj sammen hjemme hos mamma og pappa etterpå.

Publikum på opptak av "Nytt på Nytt" hos NRK — Publikum på opptak av «Nytt på Nytt» hos NRK

Akerselva en søndag i mai med strålende sol.

Sommerfest. Sol og tid sammen. Trenger ikke mer enn det.

Oppoverbakker

Det finnes to typer bakker. Oppoverbakker og nedoverbakker. Jeg har alltid likt den siste best.

Jeg er fem år, og vi har vært i sentrum. Huset vårt ligger ikke langt unna, men det er en lang seig oppoverbakke for å komme hjem. Fra bunnen av bakken ser dette ut som en uoverkommelig ekspedisjon for korte bein. –Bakken er ikke så bratt som du tror, sier mamma og tar meg i hånden. Hun har gått denne veien mange ganger før, og vet litt om akkurat det.

Det fineste utsiktspunktet i byen ligger langt der oppe. Jeg er syv år denne sommeren. Jeg har rosa kjole og sandaler. Familien går på tur for å se utsikten. Så fint det er her, sier de voksne. -Hvor lenger er det egentlig til vi er fremme, maser jeg. Straks forteller jeg de andre at jeg har tenkt ut en super oppfinnelse. Tenk om vi hadde laget en maskin som kunne snudd bakker opp ned, slik at vi bare hadde hatt nedoverbakker? Storebror sier at jeg skikkelig teit. Det er jo ikke mulig å velge bort oppoverbakker? Såpass må selv du skjønne, sier han oppgitt til meg.

skjermbilde

Jeg er fjorten år, og vi er på fjellet. Hytta ligger et sted der fremme. Det er sludd, langrennskiene er ubrukte og tålmodigheten er slutt. Jeg er sur, og mener at jeg egentlig er voksen nok til å være alene hjemme hele påsken. Familien er håpløs, og jeg vil aldri mer snakke med dem. Hvorfor kan vi ikke kjøre slalåm i stedet? Pappa tar sekken min og peker mot hytta. -Tenk på den fine nedoverbakken du får hjem igjen, sier han. Nedoverbakker er jo selve bonusen, glem ikke det.

Jeg sorterer gamle bilder. En barndom full av fine øyeblikk. Jeg smiler på mange bilder. Stolt over turen, glad for utsikten og forventningsfull over nedoverbakker som snart venter. Oppoverbakkene var glemt idet vi kom frem. Hvorfor skjønte jeg ikke det da?

Litt mer voksen nå, men fortsatt opptatt av bakker. De vanskeligste er de med ukjent lengde. De du ikke velger, og som kommer når du helst ønsket medvind og nedoverbakke. Vi finner trøst i at det er en viss balanse gjennom et liv. Passe mange nedoverbakker og tilstrekkelig mengde med oppoverbakker for oss alle. Sånn er det å leve, sier vi. Det går oppover og det går nedover, det er det eneste som er sikkert.

Men innimellom er det likevel lov å lengte tilbake. Til år som vi ikke lenger kan nå. Til en barndoms sommerdag hvor noen står i den andre enden. Heier på oss, og sier at bakken ikke er så bratt som det ser ut til. En som tar sekken din, og minner deg om at utsikten er helt fabelaktig – når du endelig kommer opp til toppen.

«Det går oppover og det går nedover, det er det eneste som er sikkert.»

En omvei for deg

Jeg kjører ofte en omvei for å kunne passere akkurat der. Jeg sitter i bilen og kikker opp tre etasjer. Det er en blokk med vinduer og balkonger som ser helt like ut. Blikket fester seg likevel alltid rett på den lille leiligheten. Jeg leter etter en bevegelse bak gardinene. Et tegn på at hun fortsatt er der. Et lite kjøkken med plass til en farmor. Min farmor.

Jeg er syv år, og venter utålmodig på at morgenstellet skal bli ferdig. Hun vasker den spinkle overkroppen sin med lunkent vann. Den tynne kammen blir brukt i det mørke håret. Til slutt den rosa leppestiften. Den som gjorde at alle sigarettsneiper ble farget rosa. Vi skal på bytur. Hun og jeg. Snart skal jeg småløpe for å holde følge med henne. Damen med den rakeste ryggen, og de raske og effektive skrittene.

Enke, to barn, en strevsom tilværelse. Når jeg nå i voksen alder innser hvor lite hun egentlig hadde å rutte med, fatter jeg ikke hvordan hun greide å få det til. Men jeg hørte aldri at hun klaget over hverdagen, eller ønsket seg et annet sted. Hun gjorde det beste hun kunne med det lille hun hadde. – En kan jo ikke sette seg ned heller, sa farmor mens hun stelte for alle andre. Hun utdypet aldri hvordan hun egentlig hadde det. Hva hun lengtet etter, eller hvem og hva som kanskje manglet i livet. Det viktige var bare å få hverdagen til å gå rundt på sitt vis. Hun klarte det – og så mye mer.

Jeg er tjuefire år. Det er nyttårsaften. Det er bare oss to. Jeg er nyinnflyttet til en ny by og kjenner få på min egen alder. Alle hadde sine planer i kveld. Vi sitter i hver vår stol og ser på nyttårsrakettene. I vinduskarmen står det skåler med eddik. – Det er fint med eddik, sier hun. – Det renser luften. Jeg tenker på året som har gått, og lurer på hvordan det neste blir. Farmor gjør det samme, vi er like sånn. Er hun fornøyd med livet? Vil jeg bli lykkelig? Vil biter falle på plass? Farmor henter eggelikør og skjenker to små glass. Vi nipper til det søte innholdet.

Noen år senere skal vi tømme den lille leiligheten. Et slitt kjøkkenbord. Smykker som hun hadde brukt helt frem til hun døde. Jeg arvet den ene lenestolen. Den hun ofte satt i etter morgenstellet. Når jeg savner henne altfor mye, setter jeg meg i den. Kikker ut av et vindu, og lurer på hva hun så da hun satt i den samme stolen. Kunne farmor fortalt om det er noe annet enn eddik som kan rense luften?

Jeg kjører forbi blokken. Det er tolv år siden hun ble borte. Fortsatt vinker jeg opp til den lille balkongen. Det er nye gardiner, nye eiere. Hun var der da jeg ble født. Jeg var der da hun døde. Mellom der ligger alle hverdager som skaper grobunn for savn.

Jeg håper at jeg også blir en sånn en. Som noen velger å ta en omvei for. Bare for å passere huset mitt. At noen stopper opp litt, vinker en ekstra gang. Mimrer tilbake og tenker at «akkurat der bodde kjære du.»

Hun var der da jeg ble født. Jeg var der da hun døde. Mellom der ligger alle hverdager som skaper grobunn for savn.

Minutter

Du sto opp, og visste at dagen var travel. Kjøring hit og dit. Handlelister, aktiviteter. En klokke som gikk så veldig fort. Forventninger fra de andre. Se meg. Gi meg bekreftelser, vær her.

Du gir alt du har. Det er deg. Du som gjør så godt du kan. Hele tiden. Du som forsøker å være der for alle andre, men som ofte glemmer deg selv. Du har ikke tid, sier du. Hverdagen går så fort.

Du hadde dårlig samvittighet da du dro ut. Vekk fra de andre. Du tok på deg joggesko. Øreplugger for å høre en sang som du aldri får hørt hjemme. Den som bare du liker. Ut av huset, noen minutter bare for deg selv.

Du hadde mange gode grunner for å la være. Ungene kranglet, tiden var knapp. Været var overskyet. Du hadde ikke tid til så mye mer enn en rask gåtur. Kanskje ikke bra nok som en treningsøkt. Sikkert ikke spennende nok.

Likevel tilstrekkelig. Du rakk å tenke noen klare tanker. Du fant hvilepuls og smilet igjen. Du fikk akkurat passe tid til å få med deg frisk luft, hvitveisen som blomstrer. Bjørka som springer ut.

Du gikk langt nok til å savne kranglefantene du hadde hjemme. Kort nok til å forstå at slike minutter har du alltid tid til. Hver eneste hverdag.

PÅ STIEN EN MORGEN

Det knaser sprøtt i kongler under støvlene mine,
jeg går her halvt fraværende
med hodet fullt av blå lang-tanker
mens alt er hverdag
og ting av fortrolighet rundt meg.
Ei barnål i ene sokken min
vekker meg med et iltert stikk
– Dette er livet ditt! Her går du
midt i det,
– så lev for pokker,
plukk de gylne solsekundene
opp i den slitte gamle neverskrukka,
hjertet ditt.

Jeg stanser,
står fortumlet på stien
og snyter meg i en flik av morgenrøden

Hans Børli (Etterlatte dikt, Aschehoug 1991)

FullSizeRender (004)